Skyggedanseren av Sara Omar

Solen stråler fra skyfri himmel i Tromsø i dag, så det føles litt brutalt å legge ut omtale av denne grusomme boken. Leste du Dødevaskeren som kom ut i 2018, er jeg sikker på at du har lyst å følge Frmersk i en ny historie. Jeg lener meg hardt til forlagets omtale av handlingen, for det er ikke lett å referere handling fra en lydbok, og spesielt ikke fra et så uvant miljø som det vi finner i Skyggedanseren. Det er tøff lesning, men les den! Håper solen skinner der du er ☺

Forlaget om handlingen:
Kurdistan 1994. Frmesk har sluttet å snakke, og spise. Hun tegner voldsomme tegninger og lemlester dukkene sine. Besteforeldrene Gawhar og Darwésh kjemper for å gi Frmesk livsgleden tilbake. Gawahr søker tilflukt i troen og sender Frmesk til koranundervisning i byens store moské, hvor Frmesks onkel Muhammad er imam, uten å ane noe om overgrepene som venter henne. Morfaren tar opp kampen mot kvinneundertrykkelsen, han åpner en hamam kun for kvinner og håper at atmosfæren der kan få lyset tilbake i Frmesks liv.

Danmark 2007. Frmesk holder seg for seg selv på universitetet. Selv om hun nødig vil utløse farens vrede trosser hun ham ved å gå uten tørkle og å skrive kritiske artikler om kvinners rettigheter. Hjemme steller hun leiligheten, lager mat og passer de to småsøsknene. Moren tilbringer dagene på sofaen med endeløse tv-serier fra Midtøsten. Foreldrene er skilt, men faren kommer hjem til dem hver dag og styrer familien med jernhånd. Ifølge ham er dikt skrevet av kvinner vulgære, og når han oppdager at Frmesk skriver dikt i smug for å bearbeide sine dype arr på sjelen, eskalerer volden. Hun ser ingen annen utvei enn å søke frihet i enda et fremmed land.

Fyttigrisen for en start! Jeg satt på bussen, og jeg følte at alle rundt fikk med seg mitt ansikt som vred seg i avsky. Det ble ikke bedre heller, jeg måtte tvinge meg selv til å høre ferdig boken, jeg har aldri lyttet til en bok som gjorde meg så kvalm, frustrert og oppgitt.

At en roman kan fremkalle så sterke følelser gir jo selvfølgelig et pluss i margen, men det hadde vært godt med noen pusterom innimellom. Jeg gikk mange runder med meg selv, når troverdigheten skulle vurderes. Er det virkelig mulig at kurdiske kvinner lever under sånne forhold? eller er dette en historie om en kvinne som hadde det eksepsjonelt grusomt i livet.

Historien er todelt, og begge historiene beveger seg fremover. Ingen av dem gir pusterom, for mannen hun traff i en diktsirkel, var ikke den han utgav seg for. Det er vanskelig å se for seg at noen kan ha det sånn i et oppegående tysk samfunn, eller dansk for den saks skyld. Hvorfor var det ingen som reagerte på alle sykehusbesøkene, og på at hun fremdeles, etter mange år, ikke snakket et ord tysk?

Sånn kvinneforakt som denne romanen skildrer, er det vanlig blant kurdere? muslimer? jeg kjenner at jeg har mye å lære, men at skepsisen vokser når jeg leser sånne historier, det er helt sikkert.

Til tross for Charlotte Grundt behagelige stemme, og flotte innlesing, stod boken formelig å dirret i hjernebarken, lenge etter jeg hadde begynt på ny lydbok.

Les gjerne Kleppanrovas flotte omtale!