Redd deg selv lille hjerte av Wencke Mühleisen

Det er fantastisk å ha nye  BookBites på iPadden, for her finner jeg akkurat det jeg har lyst å lese. Appen viser til og med hvor lang tid det vil ta å lese boken, det er ikke verst. Wencke Mühleisen sin nyeste utgivelse er ikke lang, med sine 160 sider, så den ble lest i ett strekk. Tidligere har jeg lest Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden og All gjeldende fornuft, to romaner jeg likte veldig godt, så forventningene var store til Redd deg selv lille hjerte.

Forlaget om boken:
Sex er voksenlivets lek og håp om intimt fellesskap. Det er hengivelse, risiko og overskridelse. Det er et dunkelt løfte om belønning og tilfredsstillelse.

Hvordan ser dette ut for en kvinne over midtveis i livet i et mangeårig ekteskap, der han har følt seg styrt, mens hun har følt seg avvist? Hun som en gang for tjue år siden har bedratt ham, han som bekjenner for henne at han lever et dobbeltliv med en yngre elskerinne og gjerne vil fortsette med det. 

Hvilke vilkår har kjærligheten og begjæret i vår tid, i vår verden? Hva skjer med dem vi bedrar, med dem vi forlater? Hva skjer med oss som bryter og som vil leve et annet liv? Forblir vi intakte? 


Erika og Jan har vært gift i mange år, de har hatt flere skjær i sjøen, og det som kommer frem nå er at de har tolket og taklet livet helt forskjellig. Erika tolker fremdeles, det er ikke tvil om at hun er en intellektuell som analyserer sine egne følelser, og agerer deretter.

Gjennom nesten hele romanen går til jevnlig til en ekteskapsrådgiver. Han hjelper dem til å prate sammen, men Erika blir ofte stum av skrekk, når hun hører hva Jan sier. Han har gått videre, der er en elskerinne inne i bildet, men det er Erikas svik for tjue år siden, som preger dialogen dem i mellom.

Mye av romanen diskuterer sex, fravær av sex i fremskreden alder, og hva det er som gjør at vi kanskje ikke har lyst å ha sex, eller har lyst på partneren vår lengre.

Det som er et dunkelt mysterium, er ikke tilstedeværelsen eller fraværet av lyst, men grunnlaget for ikke å ville, tenkte jeg. Det var det Jan ikke forsto. Og jeg forsto det jo ikke, jeg heller. Til tross for at jeg forsøkte. Som om en slags logisk forklaring skulle kunne forløse meg og på magisk vis forene Jan og meg igjen.

Wencke Mühleisen bruker et sanselig men likefremt språk, korthuggede setninger og lite oppbygging av handlingen. Hun går rett til sakens kjerne, noe som gjør romanen til litt av en bladvender. Det er spennende å lese hva andre menneskers utsagn og oppførsel kan gjøre med våre egne tanker og følelser, og kan være en tankevekker for alle oss som liker å sette oss inn i andre menneskers liv og tankesett.