Det er første gang jeg leser noe av V.S. Tideman, til tross for at Jeg, rommet er forfatterens femte roman. Historien var forfriskende urovekkende, og ga virkelig mersmak ☺
![]()
Forlaget om handlingen:
Fortelleren i "Jeg, rommet" er en mann på 38 år som bor sammen med sin mor. Etter at han avbrøt studiene for drøye ti år siden, flyttet han tilbake til rekkehuset der han vokste opp, hjem til gutterommet. Her har han litt etter litt isolert seg stadig mer, frem til han tok beslutningen om å bli værende på rommet sitt for godt. Moren, som er hans eneste kontakt med verden utenfor, lever alene i resten av huset og lar ham stort sett være i fred. Gjennom den pågående tankestrømmen og fortellerens registrerende, avgrensede blikk fremstår rommet i barndomshjemmet i stadig sterkere grad som et bolverk mot omverden, og som det eneste i livet han evner å takle over tid.
Mamma er ute i hagen og jobber med blomstene, og gjennom romanen er det stort sett det hun gjør. Jeg skjønner det godt, for etter ti år med forsøk på å få sønnen ut av rommet, har hun nok kapitulert. Den voksne mannen som sitter på rommet sitt, øyensynlig uten å gjøre noe som helst, brukte jeg, i motsetning til moren, lang tid på å bli glad i.
, og først da det banker to ganger forsiktig på døren, blir jeg klar over at jeg virkeldig har sovet, ikke har ligget våken hele natten igjennom, som jeg noen ganger gjør. Jeg går bort og stiller meg ved døren. Det er naturligvis mamma; hun vil vite om jeg er våken, har sovet godt, og om jeg vil ha frokost på rommet før hun går på jobb og ikke kommer tilbake på flere timer.
Gjennom de innledende sidene får vi høre litt om hvordan hovedpersonen havnet der han er når vi møter ham nå. Vi hører om foreldrenes skilsmisse, som på ingen måte føles traumatisk, og om hvordan tilstanden hans har forverret seg gjennom de siste ti årene.
Høydepunktet i romanen må være når mamma faller ned fra stigen når hun plukker epler. Det som skjer i kjølvannet av den episoden er til å få frysninger av, mer vil jeg ikke røpe.
Romanen byr på kloke refleksjoner som er universell for alle mennesker, ikke bare dem som har en utpreget spesiell personlighet. Det er vanskelig å akseptere denne voksne mannen som lever som en parasitt på sin aldrende mor, men hans beveggrunner gjøres på et vis forståelig.
Jeg, rommet er en roman med god driv, den går dypt inn i menneskesinnet, men byr allikevel på uventede vendinger og har et tydelig handlingsforløp. Mot slutten får vi en juridisk nøtt å grunne på, og en avslutning som gjorde at jeg var godt fornøyd da jeg la vekk boken for siste gang.
Fortelleren i "Jeg, rommet" er en mann på 38 år som bor sammen med sin mor. Etter at han avbrøt studiene for drøye ti år siden, flyttet han tilbake til rekkehuset der han vokste opp, hjem til gutterommet. Her har han litt etter litt isolert seg stadig mer, frem til han tok beslutningen om å bli værende på rommet sitt for godt. Moren, som er hans eneste kontakt med verden utenfor, lever alene i resten av huset og lar ham stort sett være i fred. Gjennom den pågående tankestrømmen og fortellerens registrerende, avgrensede blikk fremstår rommet i barndomshjemmet i stadig sterkere grad som et bolverk mot omverden, og som det eneste i livet han evner å takle over tid.
Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 179
Kilde: Leseeksemplar
Mamma er ute i hagen og jobber med blomstene, og gjennom romanen er det stort sett det hun gjør. Jeg skjønner det godt, for etter ti år med forsøk på å få sønnen ut av rommet, har hun nok kapitulert. Den voksne mannen som sitter på rommet sitt, øyensynlig uten å gjøre noe som helst, brukte jeg, i motsetning til moren, lang tid på å bli glad i.
, og først da det banker to ganger forsiktig på døren, blir jeg klar over at jeg virkeldig har sovet, ikke har ligget våken hele natten igjennom, som jeg noen ganger gjør. Jeg går bort og stiller meg ved døren. Det er naturligvis mamma; hun vil vite om jeg er våken, har sovet godt, og om jeg vil ha frokost på rommet før hun går på jobb og ikke kommer tilbake på flere timer.
Gjennom de innledende sidene får vi høre litt om hvordan hovedpersonen havnet der han er når vi møter ham nå. Vi hører om foreldrenes skilsmisse, som på ingen måte føles traumatisk, og om hvordan tilstanden hans har forverret seg gjennom de siste ti årene.
Høydepunktet i romanen må være når mamma faller ned fra stigen når hun plukker epler. Det som skjer i kjølvannet av den episoden er til å få frysninger av, mer vil jeg ikke røpe.
Romanen byr på kloke refleksjoner som er universell for alle mennesker, ikke bare dem som har en utpreget spesiell personlighet. Det er vanskelig å akseptere denne voksne mannen som lever som en parasitt på sin aldrende mor, men hans beveggrunner gjøres på et vis forståelig.
Jeg, rommet er en roman med god driv, den går dypt inn i menneskesinnet, men byr allikevel på uventede vendinger og har et tydelig handlingsforløp. Mot slutten får vi en juridisk nøtt å grunne på, og en avslutning som gjorde at jeg var godt fornøyd da jeg la vekk boken for siste gang.
Jeg likte V.S. Tidemans nye roman veldig godt, og anbefaler den gjerne videre ☺