Zeshan Shakar gjorde en storslagen entrè i litteraturverdenen, da han i 2018 debuterte med romanen Tante Ulrikkes vei. Selv slet jeg med "kebabnorsken" og la boken fra meg, etter halvgått løp, men det stoppet meg ikke fra å hive meg over Gul bok da den kom ut nå i høst.
Mani er nyutdannet økonom og har nettopp fått jobb i Oppvekstdepartementet. Han er en ung mann som bor sammen med faren sin i en leilighet på Haugenstua, og som har en kjæreste han tror han skal gifte seg med. Helst ville han ha brukt evnene sine i det private næringsliv, der prestisjen og pengene sitter, for han er smertelig klar over at både kjæresten og miljøet rundt ham bare ser med forakt på «offentlig sektor». Lavt lønnet er det også.
Den nye jobbtilværelsen innebærer tilpasning til en helt ny verdiskala, der en gammel leilighet i Gamlebyen er mer ettertraktet enn Manis nye, og dyre, leilighet på Skillebekk, og der Manis faste kebabsjappe er «genuin» og rangeres høyere enn Theatercaféen. Samtidig blir Mani også en stolt bidragsyter til det store felles prosjektet som kalles Staten.
Har du noen gang grublet over hva som egentlig foregår i regjeringskvartalet? da er det bare til å sette seg ned med Gul bok, og følge med. Fra Mani blir ansatt, følger vi ham i små og store oppgaver på avdelingen sin. Vi blir kjent med kolleger, og ser deres holdninger og meninger speilet opp mot det Mani opplever som sin hverdag (utenfor jobben)
Han har en "fortid" som kanskje ikke er utagerende, men helt stuerein kan den ikke kalles. I jevnlige korte kapitler, skrevet i kursiv, tas vi med tilbake til denne oppveksten. Vi hører også om hans møte med, og senere forhold til kjæresten Meena, og til sin far, som er det eneste familiemedlemmet vi hører om.
Når Mani forstår at fadderen hans på jobb er homofil må han takle nye tanker og følelser rundt dette. Han møter også kolleger som setter kvinnesak på dagsorden, og midt oppi dette forsøker Mani å forstå seg selv, og skjønne hva som skjer med vennene som også går gjennom små forandringer.
Handlingen er lagt til 2011, og like etter Meena får masteren sin den sommeren, smeller det i høyblokken som Mani jobber i.
På et eller annet tidspunkt, han visste ikke lenger hva klokka var, men det var fortsatt godt med lys ute, kom det tre meldinger nærmest simultant, fra Meena, Samir og Selma. Alle inneholdt mer eller mindre den samme beskjeden.
Pågrepet! Nordisk utseende!
Han spratt opp, så raskt og voldsomt at han nesten stupte i gulvet. Han gikk frem og tilbake. Satte seg ned på senga igjen. Ristet på hodet.
Fuck, sa han ut i luften.
Fuck, fuck, fuck.
De 288 sidene gir oss en velskrevet roman, som skildrer en ung manns steg ut i voksenlivet, og gir et innblikk i et miljø som er temmelig ukjent for de uinnvidde. Selv ble jeg ikke særlig berørt av denne historien, så jeg tror ikke romanen blir en like stor snakkis som debuten.
Gul bok har lite av den språklige innvandrersjargongen som preget Tante Ulrikkes vei, så jeg kom meg gjennom den, men jeg savnet de gode replikkene og en dose spenning, og syntes handlingsflyten stoppet litt opp, i alle skildringene fra oppvekstdepartementet.
Les gjerne den flotte omtalen på Beathes bibliotek