Med Napoli-kvartetten gikk Elena Ferrante tett på kvinners liv og vilkår, i det 20. århundret. Jeg har lest bøkene i denne serien og nytt måten hun skildrer vennskap og oppvekst, så forventningene var store da jeg satte i gang med denne boken, som må være noe av det siste hun har skrevet.
Ungjenta og einebarnet Giovanna får livet snudd på hovudet den dagen ho overhøyrer far sin, som ho elskar så høgt, seie at han synest ho er stygg. Denne vesle augneblinken er starten på den første av mange oppdagingar Giovanna gjer, som får grunnmuren i den trygge heimen til å smuldre. Foreldra er ikkje dei ho trur dei er, og ho lærer på den harde måten kva det vil seie å vere vaksen.
Handlinga lagd til eit middelklassemiljø i Napoli i 1990-åra. Ferrante legg opp til eit stort og tett familiedrama om oppvekst, identitet og klasse, om seksualitet, utruskap og kunsten å balansere sanning og løgn.
Ikke bare sier faren at Giovanna er stygg, men at hun ligner på den forhatte søsteren hans, som 13-åringen bare har sett noen få ganger tidlig i livet. Hun har nå kommet i en alder hvor hun stiller spørsmål om familien, og trenger svar på hvordan faren kan sammenligne henne med den stygge og ondskapsfulle tante Vittoria.
Hun krever å få dra å besøke Vittoria, faren kjører henne, men blir sittende i bilen, den timen audiensen varer. Møtet med tanten er ikke udelt vellykket, og når vi lærer Vittoria å kjenne utover i boken, aner det meg at det kunne gått mye verre.
Vi følger Giovanna de neste tre årene, gjennom hendelser som markerer slutten på barndommen. Hun får erfare følelsen av tap og utvikler en veldig kritisk holdning til seg selv. Hun erkjenner også at voksne kan oppføre seg som barn, noe hun opplever som forvirrende og skremmende. Måten foreldrene behandler henne på, gjør at hun utvikler skyldfølelse, og hun lærer seg å kontrollere reaksjonene sine, så hun ikke viser hva hun føler.
Eg opna ikkje ei einaste bok, eg slutta å gjere lekser, og heile vinteren prøvde eg å bli meir og meir framand overfor meg sjølv. Eg kvitta meg med nokre vanar som han hadde tvinga på meg: lese avisa, sjå nyheiter på tv. Eg gjekk frå fargane rosa og kvit til svart: svarte auge, svarte lepper, svarte klede. Eg var fråverandre, døv overfor lærarar som irettesette meg, likegyldig til snufsinga til mor mi.
Etterhvert vokser hun til og ser ting på en ny måte, bevisst som hun er på seg selv og sitt følelsesregister, justerer hun sin egen oppførsel. Hun forundrer seg over små øyeblikk og over hvordan enkelte observasjoner kan få nye betydninger.
Dei vaksnes løgnaktige liv er en handlingsmettet roman, men flere tydelige spenningstopper, men det er en ung jentes oppvekstvilkår og hennes forhold til venninnene som, i likhet med Napoli-kvartetten, driver handlingen fremover. Elena Ferrante endrer ikke på det som fungerer, så denne romanen er bygget over samme lest som det andre jeg har lest av henne.
Historien er skrevet i et godt språk, men mange referanser til måten det italienske språket brukes på i Napoli. Henvisning til dialekten er noe mye mer detaljert enn betydningen vi legger i ordet på norsk. Her gjelder det ikke bare geografisk plassering i land og by, men også hvor utdannet man er, hvor rik man er, status etc. Elementer som toneleie, uttale og stemmebruk bidrar også til å forstå hvor rikt det italienske språket er.
Jeg likte denne romanen godt, selv om Ferrante ikke viste oss en ny side av skrivingen sin. Med unntak av noen få passasjer hvor det drog litt ut, så fengslet hun meg også denne gangen.
I kjølvannet av populariteten som Napoli-kvartetten ga, ble flere av hennes tidligere bøker oversatt til norsk. Jeg leste og likte Svikne dagar fra 2002 og debutromanen Hjemreise fra 1992, som ble oversatt til bokmål.