Kjenner du Ingrid Barrøy? Fortellingen om Ingrid Barrøy, begynte med De usynlige og fortsatte med Hvitt hav og Rigels øyne. Jeg har likt disse tre bøkene veldig godt, men til tross for høye forventninger til Bare en mor, ble jeg ikke skuffet ☺
Etter den lange reisen er Ingrid tilbake på Barrøy. Livet er tilsynelatende stabilt, men krigen kaster fortsatt skygger over landet. Kollaboratører får unngjelde, andre ønsker desperat å glemme. En dag kommer en fem år gammel gutt til øya, til Ingrid og hennes kjødelige datter, Kaja. Kort tid etter forsvinner guttens far på mystisk vis, og Ingrid tar igjen ansvaret. Men hva er det med Mathias, den lille gutten som fra nå av blir en sentral del av Barrøy-samfunnet?
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2020
Sider: 270
Kilde: Leseeksemplar
Ingrid Barry er noe helt for seg selv. Med stø hånd styrer hun familien gjennom alle skjær i sjøen som skjebnen kaster mot dem. Hun tar i mot, og tar ansvar for de som vakler, alle skulle hatt en Ingrid Barryø i livet sitt.
Det er ikke tvil om at det å bo på en liten øy, hvor en er avhengig av å bli fraktet til land for hvert minste behov, må gjøre noe med menneskene. Barrøy stoler på at kystbåten stopper innom når den skal, og uten telefon er det ikke lett å formidle til omverdenen når kontakt er nødvendig.
Ingrid er oppvokst her, så for henne byr ikke dette på problemer. Nå bor hun her med sin datter Kaja, men får etter hvert også Mathias i forpleining. Kaja begynner å lytte når voksne snakker, og snapper opp bruddstykker som gjør henne nysgjerrig på sin far. Ingrid svarer så godt hun kan, og Kaja slår seg til ro med det hun får høre, men det hun ikke får høre, ansporer til at det kanskje kommer en fortsettelse på fortellingen ☺
Refleksjonene som gjøres etter at Salthammer forliser og det viktige spørsmålet: "Hvor lang tid tok det?" er et av flere høydepunkt, og ett som gjorde sterkt inntrykk på meg.
Når noen forsvinner på havet, søker de etterlatte forklaringer, i fantasien, i avisene, i forstandige og uforstandige vitneutsagn og utredninger. Er det en malstrøm, en russisk ubåt, et umarkert skjær, en hundreårsbølge, et sammenstøt, forskyvning av last, løs not, åpen romluke? Men innerst inne vet de at alt sammen er plastre på sår som ikke kan gro, plastre som ubønnhørlig vil forvitre, og sårene varer, for de har bare ett håp: At mannskapet ble slått i hjel i løpet av sekunder, og ikke måtte ligge i isvannet og kjenne noe. I tillegg kan de håpe at alle seks ble slått i hjel samtidig.
Roy Jacobsen skriver med hjertet, en kjenner på ensomheten når noen reiser bort, og fortvilelsen når Salthamar går ned. Smerten ved at noen bryter ut, og uforstanden de tar med seg til bake til øya etter opphold i storbyen, gir litt humor i alt det dystre. Også rugdefangsten da, det var turen sin det, også et høydepunkt å glede seg til!
Bare en mor er en velskrevet roman, uten unoter eller dødpunkter. Historien er mollstemt og behagelig rolig å lese, men handlingsmettet til tusen. Jacobsen har en nydelig språkføring, et bokmål som er ispedd ramsalt dialekt som drar leseren med ut på den værharde øya.
Enten du har lest de andre bøkene i serien eller ikke, denne må du få med deg!