Det er ikke mye jeg har lest av Knausgård, kun de to første bøkene i Min kamp, og hans flotte sakprosa Så mye lengsel... som handler om Edvard Munch. Selv om jeg ikke fortsatte den navlebeskuende serien for ti år siden, kjenner jeg at tiden nå kanskje er inne til å gjøre nettopp det. Morgenstjernen er fiksjon fra ende til annen, noe jeg synes kler Knausgård, for denne romanen likte jeg veldig godt ☺
Litteraturprofessoren Arne og kunstneren Tove er sammen med sine barn på feriestedet på Sørlandet. Deres venn, rikmannssønnen Egil, befinner seg på en hytte i nær-heten. Presten Kathrine er på vei hjem fra et seminar, barnehageassistenten Emil er på øving med bandet sitt, journalisten Jostein er ute på byen, kona hans Turid som er hjelpepleier har nattevakt. Over dem og alle andre dukker det plutselig opp en enorm stjerne på himmelen. Ingen, selv ikke astronomene, vet sikkert hva slags fenomen det er. Er det en stjerne som brenner ut? Hvorfor har da ingen sett den før? Eller er det en helt ny stjerne? Langsomt legger nyhetens interesse seg, og livet går videre, men ikke helt som før, for uvanlige fenomener begynner å inntreffe i utkanten av menneskenes tilværelse.
Skal du ha glede av denne romanen gjør du lurt i å åpne opp sansene dine, ønske det overnaturlige og litt mystiske velkommen, og ikke vike unna for det litt ubehagelige. Når det er sagt, romanen er 90% virkelighet, magien og uhyggen er der som et bakteppe for primærhandlingen.
Persongalleriet byr på anslagsvis ti forskjellige fortellerstemmer, som gir oss et innblikk i det de gjør akkurat nå. Vi møter dem noen dager i august, de er alle preget av tropevarmen som ligger over landet, og selvfølgelig det felles fenomenet som denne store stjernen utgjør.
Litteraturprofessor Arne er på hytta, hvor han bedriver iherdig drikking sammen med hyttenaboen, rikmannssønnen Egil, noe som senere skal få fatale konsekvenser. Vi hører om Arnes kone Tove, som kanskje er den som sterkest blir preget av det mystiske som ligger i luften. Hva er det egentlig som skjer med menneskene? en blir gal, en skyter seg og en får en alvorlig blackout.
Romanen stiller spørsmål ved vår bevissthet, ved materie og tyngdekraft. Handlingen er filosofisk uten å bli belærende, og den inkluderer religion på en måte som bygger ut historien. Samtidig som vi møter et antall vanlige mennesker, hører vi om deres møte med umennesker, med tam hjort, svermer med marihøner, grevling, hoggorm og ikke minst horder med krabber løper rundt på landjorden.
Hva gjør vi med det vi kan ane, men ikke vite?
Knausgård bruker et vakkert språk, med betydningsfulle setninger som jeg ofte nikket fornøyd til. Kjenn bare på denne: "Tangens følelse når vannet stiger igjen"... også har vi Arne som ikke lenger orker å identifisere seg med magen sin, den tilhører ikke den mannen han føler seg som, snakk om å kjenne seg igjen ☺
Selv ble jeg overrasket da jeg etter endt lesning så at boken er på over 600 sider, Bookbites krymper skriften og skviser mer enn en bokside inn på en paddeside, så det er ikke alltid lett å vite hvor tykk boken er. Morgenstjernen fosset jeg gjennom, det føltes som om jeg så på serie, for suget etter mer var sterkt hver gang et kapittel var slutt.
Romanen avsluttes med en av karakterenes essay om døden og de døde, og smakebiten under har jeg hentet fra dette, som fremstår som tankevekkende sakprosa i et fantasifullt eventyr:
Med dette mener jeg ikke å si at sannheten er relativ, bare at virkeligheten er en komplisert størrelse som aldri opptrer aleine, i seg sjøl, men alltid i samspill med den som ser og erfarer den, og det er noe vitenskapen ikke har vært særlig god til å ta høyde for. Det er ikke slik at vi vet det vi ser, det er omvendt: vi ser det vi vet. Det forklarer det faktum at det for eksempel i middelalderen fantes uendelig mange observasjoner av mirakler, mens det nå ikke observeres noen.
I disse dager er de fleste av oss litt ute av balanse med tanke på hva som skjer i verden. Dette preget nok min lesning. Er du klar for tankevekkende underholdning som holder deg limt til lesestolen, så er Morgenstjernen et glimrende valg!