Mitt første møte med Eivind Sudmann Larssen var debutromanen hans Ingen savner Edward Niema, siden leste jeg også Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre, som jeg likte like godt. Årets utgivelse føyer seg inn i rekken av glimrende litteratur fra denne pennen, som etter det jeg forstår er bosatt i Bergen ☺
Han har satt familien foran alt. Han har skapt en solid og forutsigbar verden. Når det trygge samlivet likevel går i oppløsning, må han revurdere den familiehistorien han trodde han var en del av. Hva slags liv er det han har levd? Og får man egentlig noe igjen for å tilpasse seg?
Vi er basert på en sann historie er en sterk og vakker roman der en families liv kommer til syne gjennom et grundig minnearbeid. Forelskelser, fødsler, dødsfall, skilsmisser – ja visst består livet av store hendelser, men kanskje betyr detaljene vel så mye når man i ettertid gjør opp status.
Vi lærer Lars Vilks å kjenne, som en bunnsolid kjernekar, en oppofrende ektemann og kjærlig far. Men, der romanen starter, skimter vi en mann som leker med tanken på å vri halsen om på småfugler, og å provosere militante grupperinger, bare for å skape seg en fullstendig ny hverdag.
Han lengter etter at noe skal skje, noe som rykker ham ut av tilværelsen slik han kjenner den. Han lever i ørska, har radioen til selskap og er venn med det gamle vegguret, som gir lyd fra seg to ganger i timen.
Avslutningen av den innledende delen, forteller leseren at noe har skjedd, og etter det jeg allerede har lest, må dette noe være ganske alvorlig. Fortsettelsen tar oss med tilbake i tid, og leseren er med når gamle minner vekkes til live, fra hans liv som det utviklet seg, etter en velkjent oppskrift. Livsbegivenhetene som skildres er kanskje ikke originale, men måten de blir presentert på, gjør dette til en roman med karakter.
Lars ofret mye for at hans kone skulle få utvikle sin kunstneriske karriere, så når han mye senere i livet "endelig" opplever å bli rykket ut av tilværelsen, gjør det nesten kål på ham. Han er en person som ikke har hatt noe imot at andre bestemmer, og ikke tatt så mange avgjørelser på eget initiativ. Han har vært smurningen i maskineriet, som den voksende familien har trengt.
Når de skal kjøpe seg hus foreslår Lars at de flytter til Bergen hvor kona Therese kommer fra:
Bergen, da? spurte jeg, men dit skulle vi i alle fall ikke flytte. Hun hadde vokst opp i det jeg syntes var en hyggelig del av byen, og hadde hatt en helt fin oppvekst der, det var ikke det, men aldri i livet om hun skulle tilbake dit for å bo.
Nei, i Bergen skal man ikke oppholde seg mer enn et par dager om gangen, sa hun. Hun unte ingen de månedslange regnbygene, de langsomt tørkende klærne og den rå kuldefølelsen som kom innefra ryggraden et sted når det nærmet seg høst.
Romanens essens bygger på det menneskelige behovet for samhold og tilhørighet, men setter et skarpt søkelys på det at vi må stå opp for oss selv og ha egne meninger. I denne historien viser Larssen oss hvordan hendelser kan få en annen mening og en annen verdi i ettertid, og hvilke konsekvenser det kan medføre å ikke være tro mot seg selv.
Flere av passasjene i boken traff meg kraftig, spesielt sønnen Jakobs eksamensbesvarelse fra videregående var heftig lesning. Også møtet med Lars` mor på gamlehjemmet gjorde sterkt inntrykk.
Eivind Sudmann Larssen har igjen skrevet seg inn i hjertet mitt, med sitt flotte språk, og innsiktsfulle skråblikk på livet, sånn som det arter seg for veldig mange av oss. Til tross for hverdagsrealitetene som preger handlingen, er romanen intens og uventet alvorlig.
- Anbefales!