Amerikaneren Toni Morrison har vunnet både Pulitzer- og Nobelpris for sine bøker, og Jazz som kom ut i 1992 havnet på den gjeve listen over de 1001 bøkene du må lese før du dør. Jeg har lest en bok av Morrison tidligere, en essaysamling som heter De andre. Jeg valgte å lese Jazz, selv om jeg ikke hadde lest første bok i trilogien Elskede. Bok nummer tre heter Paradis, hvis du lurte på det, og bøkene henger bare sammen i tematikk, ikke handling.
Det fargete ekteparet Joe og Violet Trace flytter fra landsbygda i Virginia for å skape en ny tilværelse i Harlem, New York. Men ekteskapet har gått i stå, de snakker ikke sammen lenger, og Joe får etter hvert et hemmelig forhold til den unge jenta Dorcas. Da hun går fra ham, skyter han henne. Gradvis blir det som er skjedd, belyst gjennom møter med fortiden. Trådene fører oss bakover og sørover og følger mønstrene og sammenhengene i Joes, Violets og mange andres liv, fram til et nytt utgangspunkt i nåtiden.
For en herlig historie! Den blir fortalt fra alle kanter, fortid og nåtid. Handlingen som skildret over her, er bare en tynn tråd leseren har å holde seg fast i, for denne historien favner bredt.
Karakterene trer tydelig frem, ikke alle på en gang, men en etter en, i kjølvannet av en skildrende historie, som tar oss med tilbake i tid. Samtidig hører vi om de svartes levekår i Byen på 1920-tallet, hvordan alle søker tilhørighet og, til tross for utfordringer og forskjellsbehandling, er glad for å være der de er.
Jeg har sett henne gå forbi en kafè eller et vindu idet en eller annen strofe - Hit me but dont quit me - kom drivende ut, sett henne gripe med en hånd etter det trygge redningstauet som ble kastet til henne i Fifth Avenue for åtte år siden, og knytte den andre i kåpelomma. Jeg vet ikke hvordan hun klarte det - å holde balansen med to forskjellige håndbevegelser.
Toni Morrison skriver frem en side av afro-amerikansk kultur og historie, som gjerne ikke kommer frem i andre romaner. Til tross for at vi er i 1920-årene, har menneskene dekket sine basale behov, så det er ingen skildringer av sult og nød. De lever av sine småjobber og har tid og ønske om å omgås de rundt seg, tilsynelatende et godt liv, hadde det bare ikke vært for alle følelsene som skal tolkes, og leves ut.
Romanen er på 229 tettpakkede sider, handlingen er lett å følge, og skildringene er interessante. Selv kunne jeg ønske vi holdt oss i nåtid, hos Joe og Violet, for den delen av historien var mye mer interessant enn da vi hørte om generasjonen før.