Det er ikke ofte jeg leser tegneserier, men siden jeg var i gang med klassikerprosjektet mitt og skulle lese Albert Camus` roman fra 1942, så føltes det helt naturlig å, i tillegg dypdykke litt i Jacques Ferrandez` tegnede versjon.
Forlaget om boken:
Den fremmede kom originalt ut i 1942, og skaket leserne med sine 112 sider om menneskets fremmedfølelse. Verket står som en av det 20. århundres viktigste bøker.
Den franske tegneren Jacques Ferrandez adapterte i 2013 verket til tegneserie, og adaptasjonen ble en umiddelbar suksess i Frankrike. Denne adaptasjonen foreligger nå i norsk oversettelse ved Tom Lotherington.
Forlag: Solum Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 134
Kilde: Leseeksemplar
Da jeg satt der med originalversjonen og den tegnede adapsjonen, var det ikke lett å bestemme seg for hvilken bok jeg skulle lese først. Jeg er ikke vant med å lese tegneserier, så kanskje romanen først? men så leste jeg at romanen er tung å komme gjennom, så kanskje tegneserien først?
Den fremmede er kun på drøye hundre sider (tegneserien litt mer) så det er helt overkommelig å lese den på en dag. Boken er delt i to like deler, så jeg leste første del av Camus`s orginal, før jeg tok meg en spasertur og etterpå begynte på Jacques Ferrandez`s tegnede versjon. Den leste jeg helt til slutt, før jeg tok frem romanen og avsluttet dette leseprosjektet, med å lese andre del.
Det som gjorde sterkest inntrykk var at Ferrandez med sine tegninger får sagt så mye. Da jeg leste andre del av romanen, og kjente handlingen fra tegneserien, slo det meg hvor detaljert jeg husket historien, det virker som han ikke har utelatt mye. Tegningene er glimrende utført, ansiktsuttrykk og fargevalg sier mye om karakterenes sinnstilstand, mens actionscenene skildres uten "pow" og "bang" og sånt som det er i Donald.
Handlingen fra bakpå originalen:
I romanen stifter vi bekjentskap med Meursault, som føler seg som en fremmed på jorden. Hans liv faller i grus da hans mor dør, og han arbeider, elsker, dreper og dømmes uten å vite hvorfor. Som en uinteressert tilskuer følger han rettssaken som avgjør hans skjebne.
Vi befinner oss i Alger, når mor dør, tar sønnen den to timer lange reisen til dit hvor mor har bodd på gamlehjem. Det er varmt, veldig varmt, noe som plager Meursault, men så er også dette en av få ting som påvirker hans følelsesliv. Han har ingen følelser for sin mor, visste ikke hvor gammel hun var, og når han dagen etter blir romantisk med den gamle flammen Marie, blir hun så forferdet over at han begravde moren dagen før, at han utbryter "det var ikke min feil".
Det er denne delen av hans personlighet som bærer romanen, og etter hvert får vi mange eksempler på at Meursault er frakoblet livet, og rett og slett ikke bryr seg om hva som skjer rundt ham. Han kommer stadig i ubehagelige situasjoner når han snakker med andre, fordi hans manglende følelser stadig blir stilt til skue.
Jeg ristet av meg svetten og sola. Jeg forsto at jeg hadde ødelagt dagens likevekt, den enestående stillheten på en strand der jeg hadde vært lykkelig. Så skjøt jeg enda fire ganger mot en livløs kropp der kulene trengte inn uten å sette merker etter seg. Og det var som fire korte slag som jeg banket på ulykkens port.
Første del avsluttes med at han skyter en mann, og i andre del befinner han seg i fengsel. Romanen er handlingsmettet til tusen, og tar opp flere eksistensielle spørsmål. Diskusjonene han har med fengselspresten er korte med slagkraftige, og sier mye om tankegodset hans, likeså når han snakker med aktor og advokaten sin.
Jeg likte denne romanen godt, den er ikke vanskelig å komme gjennom og byr på flere gode erkjennelser om hvordan vi forholder oss til rett og galt. Boken kom ut i 1942, men nevner ikke den kjente krigen med et ord, selv om tematikken nok kan tolkes i lys av det som skjedde da.
Artemisias verden har også skrevet om boken
Boken oppsummert av Janne Stigen Drangsholt (Fra Shakespeare til Knausgård):
Fremmedgjort mann synes alt er meningsløst og klarer ikke å gråte i begravelsen til sin egen mor. Etterpå dreper han en han ikke kjenner.
