Dødens dager er den sekstende klassikeren jeg leser, etter jeg ble inspirert av boken Fra Shakespeare til Knausgård i november. Janne Stigen Drangsholt sier i boken sin at Dødens dager er en klassiker fordi William Faulkner kanskje er den beste forfatteren i hele verden(!) En sånn påstand må sjekkes ut, og selv om temaet var dystert håpet jeg på en god leseopplevelse.
Fra bakpå boken:
Historien er en dødsreise, en odyssè gjennom dødens dal, og den er de levendes reise gjennom naturens og eksistensens lidelser. Denne dødsodyssèen har mange paralleller til tidligere epos i verdenslitteraturen. Slik Dante, i Den guddommelige komedie, begir seg gjennom helvetet og skjærsilden, slik føres også familien Bundren gjennom et slags jordisk helvete og skjærsild.
Amerikaneren William Faulkner ble født i 1897, og etter å ha skrevet lyrikk, debuterte han som romanforfatter i 1926. Etter en litt humpete start begynte han å skrive fra sørstatene, om forfallet og raseproblemene, han ga ut flere bøker, men ble ikke videre populær før han mottok Nobelprisen i 1949.
William Faulkner skrev i en modernistisk stil, hvor historien blir fortalt av flere forskjellige stemmer, med mye indre monolog. Jeg hadde planer om å lese alle de 169 sidene i ett strekk, men siden romanen er som den er, tok jeg en pause allerede etter 25 sider, dette var ikke lett!
Darl, Cora, Jewel, Dewey, Tull og Anse, alle disse hadde fått taletid etter 20 sider, og jeg hadde ikke fått et klart bilde av noen av dem. Mor som ligger i sengen og dør, er den som fremstår tydeligst, før samfunnsstrukturer og miljøskildringer også materialiserer seg for mitt indre øye.
Jeg gikk på igjen, med krum hals, og med skildringen av den lokale doktoren Peabody, som skal se til den dødssyke, begynner historien å ta form i mitt hode. Yngstemann Vardaman sliter med alt som skjer rundt morens sykeleie. Far begraver seg i jobben med å snekre kiste, og når doktoren kommer og erklærer mor for død, tror Vardaman at det var han som drepte henne.
Det er mye nød og elendighet i denne romanen, og når mor dør må hun først fraktes ned fra fjelltoppen de bor på, og siden fraktes til hjemtraktene sine, hvor hun har bedt om å bli begravet. De ser på all motgang og alt dårlig vær som Herrens verk. Når mor dør, åpner også Herren alle sluser, og i den tiden det tar å få henne i jorden, så regner det sånn at broene over elvene ryker med. Enkemannen er redd for å stå i takknemlighetsgjeld til noen, så selv om de trenger hjelp med dyrene, kost og losji, så takker han beint nei til alle.
Cora har rett når hun sier at det eneste han trenger er ei kone som kan stramme ham litt opp. Menn når jeg tenker over det, mener jeg at hvis ikke noe annet enn ekteskap kan hjelpe en mann, ja, da er han faen meg nærmest fortapt. Men jeg antar at Cora har rett når hun sier at grunnen til at Herren måtte skape kvinnen er at mannen ikke skjønner sitt eget beste når han ser det.
Det blir en kald, våt og lang ferd, og jeg skjønner hvorfor de nevner Dante og kaller boken for en dødsodyssè. Cash sier til de andre at kisten ikke er i balanse, siden de ikke hører på ham, så går det så det går, hele vognen, hester og kiste farer i fossen. Cash går under, de fisker ham opp, og før han våkner til liv (ikke noe stabilt sideleie her) så har de funnet det meste av verktøyet hans.
Etter å ha, så vidt overlevd de mange prøvelsene nærmer de seg langt om lenge Jefferson, byen hvor mor ønsket å bli begravet. Ingen venter dem, men de har med kiste og spade, hva mer trengs? Familien er nå desperat, og begynner å gå etter hverandre, en har knekket foten og blitt reparert med cement, en har gått fra forstanden og en søker hjelp for en uvelkommen graviditet.
Sørstatssamfunnet blir skildret gjennom livene til fattige farmere, men det er ikke snakk om plantasjer og slaveri, eller borgerkrigen. Det er så vidt vi møter et hvitt menneske, men Faulkner fokuserer i denne romanen ikke på politikk, men på menneskenes eksistens og overlevelse.
Vel en artig liten vri, et håp i en setning fikk meg til å humre helt til slutt. Leseopplevelsen ble betraktelig mye bedre enn jeg fryktet etter 25 sider, historien hang sammen og ble mye lettere å lese. I den utgaven jeg leste var det et flott etterord av Ole Pramli, begynn gjerne med det ☺
*******
På Wikipedia kan en se hva William Faulkner har skrevet, og for meg ser det ut som at Dødens dager er en av de minst omtalte romanene hans (på norske Wikipedia er den ikke nevnt i det hele tatt). Så kjære Drangsholt, hvorfor valgte du ut denne romanen til å representere Faulkners forfatterskap? Jeg tror jeg må lese hans prisbelønte romaner Larmen & Vreden og Absalom, Absalom, som man siden 2002 kan finne i Verdensbiblioteket, og se om disse ligner på denne ☺Under ser du Therese G. Eides flotte illustrasjon i Fra Shakespeare til Knausgård.
