The years kom ut i 1937 og skulle være en annerledes bok enn The waves som kom ut seks år før. Virginia Woolf er en kjent for å skrive med et feministisk blikk, og tar ofte opp mental sykdom i romanene sine. Hun avsluttet livet sitt for egen hånd i 1941, bare 59 år gammel.
Introduksjonen i min Vintage Classics får vi høre litt om energien forfatteren hadde da hun gikk i gang med denne romanen, om hvordan hun skrev så blekket sprutet, for så å halvveis, gå helt tom. Hun kalte boken mislykket, men Susan Hills flotte ord, viser oss hvordan vi kan lese boken, og flere knagger vi kan henge detaljer i teksten på.
Vi befinner oss i hjertet av London, og Woolf maler frem nydelige bilder av parker, fugler og mennesker som lever sine liv. Romanen er sanselig, så du formelig kjenner luktene og hører bråket fra trafikken.
Historien skildrer tiden som går i en families liv, hvordan detaljer fra barndomshjemmet kan trylle en tilbake til den tiden. Detaljene er mange i denne romanen, det er nesten som å lese Proust, for her dveles det lenge ved den minste ting.
Som når mor i familien dør, tidlig i boken, så er hele fokus på familiemedlemmene, og små detaljer i rommene, og måten de går opp trappen. Det sies aldri høyt at mor dør, men noen tårer fra en sykepleier sier alt.
Scenen avsluttes brått, og uten å nevne hendelsen igjen befinner vi oss i Oxford, hvor Edward studerer. Kusinen Kitty er også i denne byen, og sammen med sin mor har de tatt med en amerikansk gjest på sight seeing.
Historien begynner i 1880 og det er vår. I raske sprang beveger vi oss fremover, til 1891 om høsten, og så enda et langt hopp til sommeren 1907. Derfra er sprangene mindre, bare med få års mellomrom, det siste markerte kapitlet er bare på to sider, hvor vi møter igjen den trofaste hushjelpen gjennom 40 år Crosby i 1918. Hun er nå pensjonist og bor for seg selv. Hun går gjennom parken for å handle mat, og hører skudd og sirener.
Deretter avsluttes romanen med en lang sekvens som heter Nåtid, men om dette er like etter 1918, eller om det er rundt den tiden boken kom ut, finner jeg ikke ut av.
Alle kapitlene innledes av disse proustiske skildringene, hvor vær, vegetasjon og fugleobservasjoner er sentrale. Vi beveger oss innendørs, og en eller annen form for møte mellom mennesker finner sted.
Årene er en handlingsdrevet familiekrønike, som strekker seg over tre generasjoner. Vi hører om alle medlemmene av familien, deres tanker og følelser og deres mulige tanker og følelser, for her utforskes det meste. I mellom linjene får jeg et deilig bilde av London på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger Lady Lasswall når hun følger med på Morris` prosedyre i retten, men det er når hun går derfra, og ned på den travle The Strand at jeg leser med fornøyde sukk. Hun tar oss nemlig med nedover den travle gaten, forbi undergrunnsstasjonen, gjennom smitt og smau i London, og siden hun nevner mange navn, ser jeg det levende for meg.
Mye atmosfære, mange detaljer og brå overganger preger skrivemåten til Virginia Woolf. Klasse, feminisme, psykisk sykdom og seksualitet er allerede etter 50 sider introdusert i historien, ikke som uttalte tema, men som dulgte hint. Ikke det at hun forfølger temaene så veldig, mot slutten undret jeg meg over hvorfor hun er så vag, og hva hun egentlig ville med denne boken.
Til tross for at her er flere tilløp til spenning, og at romanen lett kunne blitt en "på barikadene" bok, så er den ikke det. Jeg må innrømme at det krevdes litt standhaftighet å fullføre boken, for det er sant som Susan Hills sier, første del er betydelig bedre enn siste.