Jeg var ute etter en ny bok på øret, og etter litt tilfeldig søking på BookBites havnet jeg på Tro meg når jeg lyver. Gleden var stor da jeg hørte at det er Nina Woxholtt som leser, da vet jeg at jeg er i trygge hender. Ellen G. Simensen er ny for meg, kanskje ikke så rart siden dette er hennes debut som forfatter. Etter å ha lest håper jeg inderlig at hun er i gang med ny krim, for dette var bra ☺
Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten?
Boken er sagt å være en psykologisk krim, så det er med skrekkblandet fryd jeg begynner å lytte. Denne sjangeren er veldig vanskelig å få til, og med Simensen som er debutant og all ting, det kriblet i magen allerede før jeg hadde begynt å lytte.
Den skrekkblandede fryden holdt seg gjennom hele boken, ikke fordi jeg var spent på om Simensen greide brasene med psykologisk krim, men fordi det var spooky. Små hint ble hele tiden plassert, uskyldige og subtile men akk så slagferdige.
I denne historien hører vi om mobbing i småskolen, om barn som ikke får nok oppmerksomhet fra sine travle foreldre, og i bakgrunnen svever det en stor sorg, og traumatiske opplevelser, som preger hovedpersonen i nåtid.
Håper det var et passe skyggelagt handlingsreferat, vil nødig røpe noe som fratar deg de underliggende vibrasjonene som følger denne psykologiske krimmen fra perm til perm. Ellen G. Simensen skriver drivende godt, karakteroppbyggingen er god, og skildringene fra innsiden av skole, politistasjon og bygdesamfunn overbeviser. Men, det aller viktigste er jo nerven, og jammen greide hun ikke å gi meg flere frysninger nedover ryggen.