Siden det i dag 21 mars, i følge FN-kalenderen er Verdens poesidag, vil jeg bidra med noen ord om William Blakes berømte dikt Uskyldens og Erfaringens sanger. - Har du lest dikt i dag?
Etter anbefaling fra diktguruen min Anita gikk jeg i gang med denne diktsamlingen. Diktene og kobberstikkene som følger lyrikken, ble laget i 1790-årene. Boken jeg leser er en gjendiktning utført av Geir Uthaug, som kom ut i 1997. William Blake er en av de gamle poetene det ofte blir henvist til i andre bøker, noe som var grunnen til at jeg hadde lyst å lese noe av ham.
Han ble født i 1757 i London, hvor han bodde nesten hele sitt liv. Han og de fire søsknene opplevde ingen nød i oppveksten. Blake senior var sterkt imot den anglikanske kirken, et syn også sønnen arvet. De var begge interessert i Swedeborgs åndelige verden, spesielt siden William tidlig så både Guds ansikt og engler. Faren var ikke særlig fornøyd med at sønnen "så", dette skapte en splid i mellom dem, som vi kan se igjen i kunsten hans. I tegningen "Erfaringen" klipper en blind mann vingene av en liten gutt.
Det eneste sanne bilde av virkeligheten, er det fantasien skaper.
Men, faren forsto at sønnen var en kunstnerisk begavelse, så han slapp å gå på ordinær skole, men ble sendt på tegneskole på The Strand når han var 10 år gammel. Senere var han i lære i syv år hos en kobberstikkmester, og vi kan se flere av hans middelaldermonumenter blant annet i Westminster Abbey.
Som utlært etablerte Blake seg som bokkunstner, han utførte arbeider for Londons forleggere. Han var flink i sitt fag, men hans egne arbeider kom ikke i bokform. Da han giftet seg i Battersea kirke var konen analfabet, som så mange andre på denne tiden. Blake lærte henne å lese og skrive, og hun ble en dyktig medhjelper for ham. De fikk aldri barn, men lillebroren Robert bodde med dem, etter deres far døde i 1784.
I fortsettelsen får vi høre om hvordan diktene, med hammer og meisel ble hogget inn speilvendt i kobberplater. Det er litt av en bragd han utfører, og han kommer for alltid til å fremstå for historien, som den unike kunster han var.
Nylest som jeg er både med Jobs bok og John Miltons Det tapte paradis, var det ekstra gøy å lese om hvordan Blake jobbet med, og ble påvirket av disse gamle tekstene. Han opplevde materiell fattigdom i livet, men levde med sin kone og beholdt sin integritet, helt til han døde 70 år gammel i 1827.
"Han satt i sin seng med vennene rundt seg og ønsket døden velkommen sies det, med frydefulle sanger. Han hadde kjempet hardt for å unngå den åndelige død i dette liv, og noen annen død fantes ikke for ham. Jeg har alltid betraktet døden som å gå fra et rom til et annet, sa Blake".
Så var det diktene da. De er "enkle", i den forstand at jeg forstår hva som står der, og får noe ut av det jeg leser. Det hjelper selvfølgelig på forståelsen at det bakerst i boken finnes kommenterer til diktene, de gangene det føltes nødvendig.
Han skriver om lammet som er hovedsymbolet i Uskyldens sanger. Han så på seg selv som et lite barn, i forhold til Gud som forstår barnas verden. Den lille sorte gutten er en kommentar til slavehandelen, mens diktet Blomsten kan tolkes som freudiansk seksualsymbolikk, eller sjelens fangenskap i kroppen, du velger selv.
Videre møter vi gutter (og senere piker) som blir borte, og som blir funnet, noen nydelige dikt til våren, og diktet Den syke rosen, som skildrer forførelse. Blake skildrer sjelenøden i diktet London, noe av det dystreste jeg leste i Erfaringens sanger.
Jeg gikk inn for å bli kjent med William Blake med liv og sjel. Først leste jeg gjennom diktene, så leste jeg om Blake, jeg leste kommentarene til diktene, og så leste jeg diktene en gang til, samtidig med den rette kommentar. Læringskurven var bratt, men måloppnåelse var innen rekkevidde, så det var gøy!
Gjeteren
Hvor herlig er ikke gjeterens lodd!
Han flakker fra morgen til kveld.
Han følger sin hjord dagen lang,
og vet han skal rose dem vel.
For han hører søyens røst
som svarer det brekende lam.
Han vokter dem vel
når de ligger i ro,
for de vet de er trygge hos ham.