Geir Jacobsen holder til i Trondheim, hvor han arbeider som advokat. Med Lyst mørke debuterer han som forfatter, med en forbausende fantasifull og leken roman, om sorg og savn, og verdien av gode venner.
Tresomheten hadde bare vart i tolv lyse timer og ingen netter. Jeg drømte allerede om å være tilbake til oss fire. Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv.
Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre. Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.
Åpningsscenene i denne romanen plasserte meg godt nedi stolen, for skildringene av den høyt elskede pappaens sykeleie og død, og de tre som sto tomhendte tilbake, var heftige saker. Handlingen går over til å skildre denne pappaen som er død, og med det blir lesingen adskillelig lystigere lesning.
Det var vel i 1981 jeg fikk meg undulat, og døpte den for Zico. Jett om gleden var stor da navnet dukket opp i hovedpersonens minner om sin far. Geir Jacobsen gir oss mulighet for mange sånne små gledeshyl, hver gang sceneteppet spinner av gårde et minne fra 80-tallet, Live Aid, Bobbysocks, Tsjernobyl og Olof Palme, eksemplene er mange, men heldigvis ikke for mange.
Før pappa blir lagt inn på sykehus for siste gang, tar han med seg sin sønn for å kjøpe is. Scenene er hjerteskjærende, og disse setningene viser litt av språket, som letter på trykket ved å være lekent:
Han klappet meg helt inntil seg. Vi satt skulder ved skulder og smurte vår siste rest av tålmodighet, med is på pinne. Etterpå vaklet vi oss hjemover på ustødige bein. Vi limte beina til bakken og var de mest tosomme menneskene i hele verden. Vi lot tiden gli langsomt forbi. Det var en helt uvanlig mandag - vi hadde all verdens tid å miste.
Vi blir godt kjent med pappa i løpet av de første hundre sidene. Han var glad i sirkus og i å fortelle historier, noe barna hans hadde stor glede av. Når han dør, er de bare tre igjen, og plassen hans er det ingen som kan fylle. Pappaens frie fantasi, som tok dem med over alt finnes ikke mer, og hovedpersonen vår savner ham og historiene hans noe helt forferdelig.
Tankene jeg sitter igjen med etter å ha lest denne romanen handler om hvor viktig det er å leve mens vi lever. Å bli voksen er en vederstyggelighet, for da slutter vi jo å lyve, finne på og late som. Det var utfordringer med denne farens oppførsel, han fikk ikke lov å gå på konferansetimer på skolen, for mamma visste ikke hva som kunne ramle ut av munnen hans, av historier. Men, stort sett gjorde han nok seg selv og de rundt seg lykkelige.
Heldigvis har hovedpersonen vår venner rundt seg, som tar seg av ham når sorgen rammer, og et trygt hjem med mamma og lillesøster, farmor og farfar.
Lyst mørke er en nydelig historie, om vennskap og sorg. Den er skrevet på en måte som får leseren til å smile nesten hele tiden, selv om kontrasten er stor til de sekvensene hvor sorgen skildres. Tenker dette er en fin roman å lese, også for 12+ som har opplevd dødsfall i familien i så ung alder.
Anbefales!