En femti år gammel bok gis endelig ut på norsk. Etter at Tjenerinnens beretning (utgitt i 1985) plutselig ble så populær, har Margaret Atwood sine bøker endelig fått den oppmerksomheten de fortjener. Jeg har etter hvert lest ganske mye av henne, så etter å ha lest Den spiselige kvinnen, som var hennes første roman, var det kjekt å se at hun har holdt på stilen.
Marian er en helt alminnelig ung kvinne som har en jobb hun liker, en venninne hun deler leilighet med og en kjæreste hun planlegger å gifte seg med. Men innerst inne ønsker hun seg noe mer, noe som saboterer planene hennes, rutinene hennes - og forholdet hennes til mat.
Allerede med denne debuten etablerte Margaret Atwood seg som en forfatter med stor slagkraft og betydning. I vår tid rammer den minst like hardt, med sin skarpe utforskning av hva en konsumorientert verden gjør med menneskene.
Romanen er både en humørfylt satire over forbrukssamfunnet og en nådeløs utforskning av følelsesmessig kannibalisme.
Halvveis i romanen leste jeg igjen forlagets kommentarer til boken, ordene konsumorientert, humørfylt satire og følelsesmessig kannibalisme, jeg kjente meg ikke igjen. Jeg begynte å tenke på andre, litt langtekkelige romaner om spesielle jenter som gjør rare ting, men minnet meg selv på, at det er en Margaret Atwood-roman jeg holder mellom hendene, og leste innbitt videre.
Marians jobb innebærer at hun går rundt på dørene og intervjuer folk om diverse produkter. På myntvaskeriet treffer hun igjen en mann hun tidligere spurte ut om øl, og de blir bedre kjent. Vi møter henne også når hun er på en dobbeldate sammen med samboeren Aynsley, hvor hun oppfører deg veldig besynderlig. Det som skjer dagen etter er like pussig, og harmonerer lite med gårsdagens hendelser.
Persongalleriet i denne romanen er temmelig karikert. Aynsley er rotete og urenslig så det nærmer seg det groteske, kjæresten til Marian er en skrue, og det er Duncan, mannen fra intervjuet, som utover i handlingen får en sentral rolle.
Han må ha væt utrustet med en slags science-fictionaktig sjette sans, et tredje øye eller en antenne. Selv om han satt med ansiktet vendt fra meg så han ikke kunne se mitt, sa han lavt, nærmest saklig: "Jeg merker at du blir betatt av skrøpeligheten min, alle kvinner elsker invalider."
Handlingen beveger seg sakte fremover, i perioder fikk den meg til å tenke på Murakami, uten at fornemmelsen fikk grobunn. Jeg skjønte ikke hvor tittelen på romanen kunne komme fra, før godt over halvveis, og smakebiten under er hentet derfra:
Hun ble stadig mer irritert på kroppen sin for at den var så vrang og avviste visse typer mat. Hun hadde prøvd å snakke den til rette, hadde beskyldt den for å ha tullete nykker, hadde lokket og fristet den, men den var urokkelig. Og hvis hun brukte makt, gjorde den opprør.
Fortærer vi hverandre? Hva betyr det å fornekte sin kvinnelighet? Jeg er redd for at det er mye å lese mellom linjene i denne boken, som jeg ikke har fått med meg, men at den setter søkelys på viktige aspekter av menneskenes relasjoner, er helt sikkert. Vi møter mennesker som hegner om sin egen personlighet. Det er viktigere å beskytte denne, enn å tilpasse seg andre, og virkeligheten sånn som vi kjenner den, kan være så forskjellig.
Historien er lineær, og styres av et hendelsesforløp, men begynnelsen føltes temmelig fragmentert. Den er på en måte satt sammen, av små historier, refleksjoner eller enkeltstående hendelser. Da jeg fikk øye på en retning, sluttet jeg å undre meg, og da karakterene satt, ble det en sann fornøyelse å lese. Jeg likte slutten veldig godt, og da ble også bakgrunnen for den noe underlige tittelen avslørt, og forlagets introduksjon til boken ga mening.
Liker du å vri og vrenge på handlingen i en roman, eller kan fristes av tidenes heftigste bryllupsnerver, så er Margaret Atwoods debutroman noe for deg.