Nils-Øivind Haagensen er en allsidig forfatter. Han debuterte i 1995 og har siden da gitt ut en rekke diktsamlinger, essays og romaner. Han har også mange gjendiktninger på samvittigheten, det meste av dette er dikt, noe jeg tenker må være det vanskeligste å gjendikte/oversette til norsk. Sangria i parken er mitt første møte med dette forfatterskapet
En dag Aksel sitter i parken blir han vitne til at kameraten hans legger hånda si inn mellom beina, i skrittet, til deres felles venninne. Rett nok har de to et slags forhold, rett nok reagerer ikke venninna nevneverdig, men betyr det at det skal overses? Hva vitner den handlingen om? Aksel tenker først at han ikke skal si noe, bare la det fare. Men så ombestemmer han seg og sier noe. Og i det samme flyter alt opp, blir synlig; hvordan det alltid og overalt finnes en undertrykkende impuls i alt menn gjør.
Denne hendelsen i parken fører kameratene ut i offentlighetens lys, til en podcast-sending, til NRKs Debatten og etter hvert til Tingretten.
Jeg må bare buse ut med det med en gang: Denne må du lese! Sangria i parken er en slukebok som setter tankene i sving, og som på en fornøyelig måte belyser hvorfor feminisme ikke er noe gammeldags vrøvl.
Aksel Jensen er min helt, ikke bare står han opp for alle kvinner, ved å tørre å si fra om enkelte ting som menn gjør, ikke er greit. Disse mennene skjønner ikke hva Aksel hisser seg opp for, og ser på tingene, på en helt annen måte.
Jeg ble sugd inn i denne historien fra åpningsscenen hvor Aksel napper sengeteppet av sengen sin og går til parken nedenfor huset sitt og slår seg til for dagen. Soundtracket til romanen er Lou Reeds Perfect day, som flyter gjennom hele handlingen som et rødt silkebånd.
Romanen har et helt tydelig hendelsesforløp som det er spennende å følge med på, men samtidig tar den opp dette viktige metoo-temaet, på en forfriskende ny måte. For hvordan snakker menn med hverandre om metoo? Det handler om kvinnesyn, seksuell trakassering og ikke minst det kollektive presteringspresset som unge menn kan føle på. Ikke alle skjønner dybden i en overfladisk replikk, og langt færre er så modig som hovedpersonen vår her, som tørr å reagere.
Aksel selv utbasunerer at han hater menn. Han trekker frem Jane Austen som skriver om kvinner og menn, at den ene halvdelen av verden ikke forstår den andres gleder, og Aksel hater at det er mennene som har skapt denne inndelingen av verden.
Han hater at Maria var jomfru og Magdalena ei hore. At alt Bibelen handler om er mannens eiesyke.
Han hater at enhver form for frigjøring fra mannens totale autoritet og dominans, må skje innenfor rammene, som nettopp bekrefter mannes totale autoritet og dominans.
Han hater at pikken skal penetrere.
Og ikke bare èn gang.
Han hater at pikken skal penetrere gjentatte ganger. Gjerne hardere og hardere. Som dusjscenen i Psycho.
Han hater at så mye er et ork.
Han hater skogsarbeid.
Han hater jaktlag.
Han hater mekking.
Han hater sigarer på fødestua.
Han hater Odyssevs. Og Ask Burlefot. Og Dirty Harry. Han hater superhelter.
Romanen har mange referanser, ikke bare litterære, med Homèr og Mykle, Godot, Camus og andre, men også fra filosofien og musikken. Dette er flettet inn i teksten på en naturlig måte, som flere ganger fikk meg til å humre for meg selv. Det er en morsom bok dette, selv om gjennomgangstemaet er viktig og alvorlig, så får vi mange herlige scener som skildrer vennskap, og andre positive aspekter av livet.
Til sist, husk: Vennskap er skylapper, selektiv hukommelse og glemsel ☺
Ikke glem å lese denne boken!