Hjerteknuseren er langt fra den første boken jeg leser av Anne B. Ragde, og det var med et smil om munnen jeg etter få sider kunne konstatere at hun holder stilen, også i denne nyeste utgivelsen.
Jonetta lengter etter balanse. Den balansen hun kjenner når hun svømmer i tjernet, eller når hun åpner for vanntanken på utedusjen og lar det lunkne vannet skylle over seg. Hun lengter etter freden det er i å sitte med et kryssord, med reiseradioen durende i bakgrunnen. Alt dette har hun på hytta, men hun har Ragnar der også. En voksen sønn uten jobb, med bunker av uåpnede regninger på gutterommet hjemme. En voksen sønn som reiser på ferie med mor og tar det beste soverommet, bestemmer hva de skal se på tv, svarer med enstavelsesord, dersom han svarer i det hele tatt, og etterlater seg runkestive T-skjorter og møkkete sengetøy som mor må ta hånd om. Hvor ble det av gutten hennes, han som kunne si at han elsket henne uten å ane hva ordet betydde?
Hvordan skal Jonetta klare å nå inn til denne store, fremmede, lukkede mannen som er sønnen hennes? Og vil hun det?
Denne romanen må være en hymne til "å få fingeren ut å gjøre noe". Hovedpersonen er en aktiv middelaldrende dame som sjelden har ro i sjelen. For å holde alle tankene på avstand, putler hun ustoppelig med små gjøremål.
Mesteparten av denne romanen foregår på en hytte i skogen, med innlagt vann, men ikke varmtvannsbereder eller toalett. Hun vasker både seg selv og filleryene i tjernet like ved, og det hun vil kvitte seg med, dytter hun ned i myra.
Første halvdel av boken er skikkelig creepy, i og med sønnen Ragnars oppførsel. Når han sitter stum ved middagen, og begynner med alvorlig ansikt, å skrike ut barnesanger, er det rett før jeg klappet sammen boken. Panikken som skildres, når hun senere finner sønnen bevistløs, i avløpet fra den åpne kaggen, ga også sterke utslag på hjerterytmen min.
Romanen er handlingsdrevet til tusen, og stadig vekk må leseren holde seg fast når historien tar en ny og uventet vending. Det er god utvikling i teksten, og etter hvert får leseren puste litt lettere, når Jonetta med kraft og bestemthet for første gang greier å forlange noe av sønnen sin.
Boken har et linèært forløp, men hun tenker tilbake på da sønnen var yngre og fungerte som andre barn, og på den måten får vi vite litt, (men ikke mye) om fortiden hennes også. Det er Jonetta sin historie dette her, så vi får ikke vite noe om hvorfor den 25 år gamle sønnen oppfører seg som han gjør. Moren selv reflekterer ikke videre over det, men irriterer seg grønn over hvordan han holder på. Det gjorde jeg som leser også, men jeg håpte på å få en forklaring på hvorfor han er som han er.
Har du lyst på en lettlest roman med mye humor og hjertevarme, som greier å ryste deg, da er Anne B. sin nye roman midt i blinken.