Kanadiske Margaret Atwood har lenge vært en favoritt hos meg, men jeg har aldri lest noveller av henne. I denne boken får vi ni infame fortellinger som avslører mennesket i all sin groteske dårskap.
Fortellingene kan på overflaten virker realistiske, men leseren aner ganske fort at realismen bare er et tynt skall - for her kan det utroligste skje. Overraskelsene er mange, og humoren høy, trass i dystre temaer som død, svik og maktovergrep.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 302
Kilde: PDF fra forlaget
Margaret Atwood gjør her som Jo Nesbø også har gjort med sine novellesamlinger, kalt dem for fortellinger. Atwood forklarer i etterordet at det er bevisst, for en historie kan godt være sann, men det kan ikke en fortelling.
Jeg elsket disse fortellingene, novellen som gir tittelen til samlingen kommer som nummer åtte, den er morsom og litt utspekulert spennende, men den ble ikke min favoritt. Det ble de to første, Alphinland og Gjenferd hvor vi møter de samme karakterene. Constance Starr skrev fantasy lenge før dette var en sjanger, det var en fryd å bli kjent med henne.
Også i den tredje novellen Den mørke dame møter vi igjen den pengelense poeten Gavin Putnan fra de to forrige novellene. Han og Constance var kjærester tidlig i livet, og når han blir intervjuet av en student som skriver doktoravhandling på fantasyserien, får han høre at Constance har skrevet inn en gamlekjæreste blant karakterene.
I fortsettelsen slipper vi taket i disse forfatterne, og møter en liten demon i Lusus naturae. Så er det klart for drap, smugling og forfalskninger i Frysetørret brudgom, en morsom historie som spinnes ut fra antikvitetsbransjen. I Jeg drømmer om Zenia får vi igjen oppleve lysende røde tenner, jeg som ikke har lest vampyrhistorier enda, tenker nå, at det er på tide.
Den døde hånd elsker deg er den historien som fengslet mest. Den var skikkelig creepy, og ikke den du skal avslutte kvelden med. Så er det Som man reder ligger man, vi skal på cruise i Arktis og hovedpersonen Verna møter igjen mannen, som i ungdommen gjorde noe, som har farget hele livet hennes. I den siste fortellingen Brenn støvhaugene møter vi Wilma og Tobias som bor på et luksuriøst aldershjem. Wilma er nesten blind, så Tobias hjelper henne og holder henne med selskap. Nyhetene forteller om orkaner i USA, tørke i Australia, sult i India, og skogbranner, samtidig som et verdensomspennende opprør banker på døren til de gamle.
Det novellene har felles er at alle hovedpersonene har levd lenge, vi hører om unge mennesker, men det er i tilbakeblikk, i nåtid er de gamle. Kanskje det er noe med min egen tiltagende alder som gjør at oppmerksomheten min plukker opp bøker hvor alderdom skildres, og mer og mer føles gjenkjennbart.
Margaret Atwood skriver så det spruter etter i denne samlingen av fortellinger, som er fantasifull, morsomt og lettlest. Jeg kan for første gang si at jeg likte alle sammen, noe som førte til at jeg slukte boken på en dag. Til og med da jeg var ute og gikk, tenkte jeg på detaljer fra fortellingene jeg allerede hadde lest - hva og hvem og hvorfor?
Fantasy, dikt, krim, vampyr, grøsser, goth, skrekk og dystopi - her har Margaret Atwood tatt for seg mange sjangere, og gitt oss ni velskrevne og medrivende historier - boken anbefales på det varmeste!