Irakiske Abbas Khider ble som 19-åring arrestert for politisk aktivisme av Saddam Hussains regime. Han flyktet fra landet da han ble løslatt, og endte opp i Tyskland. Nå regnes han som en av landets viktigste samtidsforfattere, noe jeg godt kan skjønne etter å ha lest denne romanen.
Med "Et slag i ansiktet" har Abbas Khider skrevet et sterkt og usentimentalt portrett av en ung irakisk flyktning som tvinger saksbehandleren til å lytte til historien hans. Etter tre års venting i ulike asylmottak får Karim Mensy vite at asylsøknaden hans er endelig avslått. I et anfall av frustrasjon og håpløshet konfronterer han saksbehandleren sin. Hvor langt må man gå for å bli hørt?
Forlag: Mangschou
Utgitt: 2020
Sider: 189
Kilde: Leseeksemplar
Karim Mensy har greid å flykte fra Saddam, og selv om han ikke nådde det egentlige målet sitt, som var onkel Murad i Paris, så ville han gjøre et forsøk på å bli akseptert i Tyskland.
Romanen begynner med slutten, avslaget er en kjensgjerning og Karim er desperat etter å få fortelle historien sin. Han tropper opp hos den ansiktsløse og anonyme Frau Schulz, som er hans kontaktperson hos Utlendingsenheten. Han knebler henne og teiper henne fast til stolen, og så begynner han å fortelle.
Det høres befriende ut, å gjøre akkurat det, få snakke, bli hørt, selv om han ikke møter forståelse eller aksept, så må det ha føltes helt vidunderlig å få snakke ut.
Frau Schulz er anonym, i begynnelsen av boken påpeker Karim også det, hvor ansiktsløst et menneske er, uten fornavn. Og det må de kanskje være, disse maktutøverne, som kanskje ikke er sitt ansvar bevisst. At de ikke kan involvere seg med hud og hår, med alle de får inn på kontoret sitt, det skjønner vi jo. Alle Frau Schulzene der ute, kan umulig møte disse fortvilte menneskene med et varmt blikk og forståelse, for de kan jo ikke love dem noe.
Gjennom romanen hører vi om Karim Mensys liv, hvordan det er å leve som asylsøker, hvilke umulige spørsmål han blir stilt, som aldri handler om det livet han lever her og nå, men om alt som hendte før. Vi hører om en by i Tyskland, som er full av menneskesmuglere, jobbtilbud på svartebørs, profesjonelle ekteskapsfixere etc. Han hadde ikke kunnet leve uten hjelp fra disse, som tar seg betalt, men de er mer til å stole på, enn de som er satt til å "hjelpe" dem.
Følelsene kommer godt frem i denne romanen, og jeg kunne ikke annet enn å synes fryktelig synd på Karim. En smakebit fra like etter han var sluppet av i Tyskland, og han ringer sin onkel, som etter avtalen skal møte ham i Paris:
- Men det er noe ordentlig dritt, onkel Murad. Det var jo ikke her jeg skulle havne.
- Jeg tar meg av den fordømte smugleren.
- Kan du ringe pappa og fortelle ham at jeg har kommet frem?
- Selvfølgelig. Pass godt på deg selv, gutten min, og ring meg om du trenger noe.
Murad la på. En stund ble jeg stående som lammet, holdt telefonrøret inntil øret litt til og lyttet til summetonen. Den endeløse, jevne tonen lød som signalet fra et medisinsk apparat som varslet om at pasienten var død.
Et slag i ansiktet er aktuell til tusen, og det er ikke fritt for at jeg tenkte på drapet på NAV-kontoret, da jeg leste denne historien. Den er tankevekkende og virkelig godt skrevet, at et så alvorlig tema kan bli både underholdende og til tider morsom lesning, var et pluss.
Selv om det Karim ser seg nødt til å gjøre, for å bli hørt er brutalt, så er dette ikke en voldelig roman. Jeg anbefaler alle å lese boken, spesielt dem som stemmer blå-blått, men dem er det heldigvis ikke så mange av her i landet.