Menneske og møll er Kristin Tveiten sin debutroman. Litt tilfeldig plukket jeg opp, at dette er en norsk utgivelse jeg bør få med meg. Når jeg nå har lest, skjønner jeg hvorfor den løftes frem, og anbefaler den gjerne videre. Omsorg i nære relasjoner er tematikken, som skrives frem på en var og tankevekkende måte.
Ein dag ringer far til Marianne og spør om ho har lyst på den gamle, rosemåla kista etter besteforeldra hennar. Dei har ikkje snakka saman på fleire tiår. Han har ikkje eingong helst på mannen hennar, og han har ikkje vist interesse for barnebarnet Astrid, som no er vaksen. Likevel reiser Marianne for å hente kista.
Møtet med den aldrande faren blir ikkje det siste. Han er skrøpeleg og klarer ikkje ta hand om seg sjølv. Den nye kona hans verkar uinteressert. Maktbalansen er rokka ved. No er det han som er liten og redd og får kjenne på redsla når nattemørket pakkar seg rundt han. Faren treng Marianne. Motvillig, men pliktoppfyllande, stiller ho opp, og ei mørk familiehistorie kjem til overflata.
Det er Marianne vi følger i denne historien, men med seg har hun en stødig ektemann, og to søsken. Et fjerde søsken i flokken døde ung, og omstendighetene rundt hennes død, er et av dreiningspunktene i denne romanen.
Samtidig som vi nærmer oss "løsningen" på dette spørsmålet, er vi med når Marianne og de to andre motvillig gjenoppretter kontakten med sin aldrende far. De føler aversjoner mot ham, både fysisk og for det han har gjort, men det begynner å bli lenge siden, og nå ser de ham som en gammel og litt hjelpeløs mann, som de kan gi litt oppmerksomhet.
En artig karakter i denne romanen er den nye konen hans, som øyensynlig snylter på hans økonomi, mens hun lever mesteparten av året i en leilighet i syden. Hun setter sinnene i kok hos søsknene på mange måter, og selv jeg som leste, ble temmelig stresset over hvordan hun tar seg til rette uten å bidra med noe selv.
Kristin Tveiten skriver med et flott språk, søskenflokken bruker humor for å komme gjennom og forbi det vanskelige, noe som gjør handlingen lysere enn den gjerne kunne vært. Gjennom hele historien stoppet jeg opp ved flotte formuleringer og små tankevekkere, noe som bidro til at dette ble en flott leseopplevelse. Tveiten behandler det såre temaet som tas opp her med respekt, noe som er godt å lese, for det er vanskelig å fornye kontakt, med en konfliktfylt relasjon.
Forlag: Samlaget