Jente, 1983 er Linn Ullmann sin syvende roman, har du ikke lest noe av henne? det må du gjøre, for hun skriver virkelig bra. Jeg har lest Det dyrebare fra 2012 og De urolige fra 2015, så det begynner å bli en stund siden sist. Bakgrunnen til Linn Ullmann kjenner alle, med så kreative gener er det kanskje ikke rart at datteren skriver så bra ☺
Paris, en vinternatt i 1983. Hun er seksten år og har gått seg vill i de ukjente gatene. På en lapp har hun adressen til den tretti år eldre fotografen A. Nesten fire tiår senere, mens både hennes eget liv og verden utenfor krakelerer, prøver den voksne kvinnen å forstå den unge jenta hun en gang var.
Jente, 1983 utspiller seg i Oslo, New York og Paris, og er en sjangeroverskridende og besettende reise gjennom lag av minner og glemsel. Linn Ullmann fortsetter å utforske hukommelsens dikteriske kraft i forsøket på å fortelle om det aller hemmeligste. Hun trekker linjer frem og tilbake i livsløpet, linjer som også går tvers gjennom den stedville seksten år gamle jenta. Dette er en rå, naken og til tider brutal fortelling om makt og avmakt, lyst og skam, skjønnhet og glemsel.
Som tittelen antyder så er dette en anonymisert historie, jenta det handler om ser vi bilde av, og det er aldri tvil om hvem dette handler om. Utgangspunktet er et bilde, som er borte for godt, men som hovedpersonen selv minnes. Minnene tar oss med til den gang hun ble "oppdaget" i en heis i New York, og han, A, ville ta henne med til Paris, så en modellagent kunne "ta en titt på henne".
Denne turen til Paris er rammen rundt romanen, jenta er 16 år og uskyldig, naiv og tøff på en og samme tid. Når hun utforsker disse årene i livet sitt, blar hun i skolens årbok og med det fornyes tanker og følelser fra livet tidlig på 80-tallet da hun var i ferd med å finne seg selv. Det var nok dramatisk å være Linn på denne tiden, og i ettertid under hun seg over, om det å se sin egen datter på samme alder, vil gjøre noe med perspektivet.
I ettertid har hun vært rasende på seg selv, for den jenta hun var da hun var 16, men skrivingen har hjulpet henne vekk fra sine egne tanker om seg selv.
En gang blir kun kalt for "skamløs" og sitter og grunner over hvorfor hun som skamløs føler så mye skam. Ordspill av denne tankevekkende typen er det mange av, teksten skyller over meg som bølger, og for en gangs skyld oppfatter jeg gjentakelsene, som det er en del av, som helt naturlige.
Romanen kan med letthet leses som en ikke-personlig historie, for den føles ikke utleverende og for privat. Vi kommer tett på, men det er med et kunstnerisk blikk, så det føles greit. Teksten tar oss med frem og tilbake i tid, nåtid er 1983, men den unge jenta vi møter da, speiles i den voksne damen som skriver og reflekterer i dagens koronasmittede Oslo.
Jeg frydet meg over sitater fra Annie Ernaux, Virginia Woolf som handler om skriving, og selv sier hun mye om sin egen skriveprosess:
Gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i èn kropp - kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. Jeg vet ikke om det er mulig.
Å utforske sinnets kronglete irrganger, gjør Linn Ullmann på en nydelig måte. Romanen har mange sterke scener av en ung jentes opplevelser, og gode refleksjoner over hvordan dette kan ha vært med å utforme den hun er i dag. Romanen er underholdende å lese, helt uten dødpunkter, så lesingen gikk fort. Måten boken er bygget opp på, bidro til dette, og den er også en av grunnene til at historien ble med meg i tankene etterpå.