Da Olga Tokarczuk vant Nobelprisen i litteratur i 2018, ble hun den femtende kvinnen som mottok prisen. Jeg har utfordret meg selv til å lese disse kvinnene, og kommet godt i gang med prosjektet, men er ikke helt i mål. Jeg likte hennes bok Før plogen din over de dødes knokler veldig godt, og gledet meg til å besøke landskapet Olga T. skriver fra igjen.
Nowa Ruda er en liten by i Schlesien, et område som tilfalt Polen fra Tyskland som følge av de to verdenskrigene. Da fortelleren flytter til byen, oppdager hun at alle – og alt – har en historie. Med hjelp fra sin gåtefulle nabo Marta samler hun inn disse historiene: om de lokale helgenene, om matoppskrifter inneholdende giftig sopp, om den gamle mannen som dør på grensen mellom Polen og Tsjekkia og bæres frem og tilbake - og mye mer. Hver av historiene blir en byggestein i det enorme monumentet som er byen.
På nysgjerrig, varmt og fantasifullt vis skildrer nobelprismottaker Olga Tokarczuk hvordan ethvert sted er et univers i seg selv, og hvordan sladder, anekdoter, oppskrifter og skjebner til sammen skaper et stort epos.
For et spennende område Olga T. skriver fra, Nowa Ruda ligger i Polen, men har vært under Tysk og Tsjekkisk styre. Hovedpersonen er anonym, hennes samboer kalles R, men vi får ikke vite mye om hvilket menneske som befinner seg bak denne bokstaven.
En av naboene er den gamle, og kanskje litt demente damen Marta, og henne hører vi mye om. En annen nabo heter En-eller-annen, og en som heter Noen, så igjen anonymiserer forfatteren karakterene sine, på en litt morsom måte.
Det er en fragmentert tekst dette, noen historier er over 4-5 sider, mens noen er på 1/2 side, som historien om bilen de fant i skogen. Noen fortellinger er preget av drømmer, noe som normalt kjeder meg, men her får drømmen på en måte et holdepunkt, som gir mening. Spesielt den Krysia i banken har fortalt til NN, om da hun drømte at en helt ukjent mann ved navn Amos, var forelsket i henne, også gjør hun en innsats, og greier å oppsøke ham.
Noen triste skjebner blir også skrevet frem, som med Marek Marek og hans alkoholproblem. Vi hører om bekken som er full av andemøkk, om en landsby som er befolket av skabbete katter og ødelagte maskiner. Sopp er et tema det stadig vendes tilbake til, og i løpet av romanen får vi mange oppskrifter på retter laget av sopp.
Historien som heter Erter, strekker seg over to sider, og sjelden har så mye blitt formidlet med så få ord. Denne anekdoten hvor fortelleren skreller erter på trammen sammen Marta, og hun snakker om hva en reise gjør med oss, leste jeg flere ganger.
Når man reiser, må man ta hånd om seg selv, iaktta seg selv og vurdere hvordan man passer inn i verden. Man fokuserer på seg selv, tenker og pleier seg selv. På en reise vil man omsider måtte støte på seg selv, som om man selv var målet for reisen. Hjemme bare er man, enkelt og greit.
I nåtid befinner vi oss i moderne tider, med mobiltelefoner og internett, men fortellingene NN samler sammen kommer fra langt tilbake, da landsbyen var fattig, vi hører om overtro, om klostre og helgener. Det er ikke tvil om at området ble ødelagt under 2. verdenskrig, men dette nevnes ikke, bare at tyskerne valfarter tilbake for å se landsbyen "sin".
Romanen var grei å lese, men jeg kunne ønske at den hang litt mer sammen, med en eller annen rød tråd, sånn som i Før plogen din over de dødes knokler. Olga Tokarczuk er utdannet psykolog, hun er politisk aktivist, veganer og feminist. Siden debuten i 1989 har hun gitt ut en lang rekke bøker, i tillegg til Nobelprisen har hun fått MAN Bookerpris for Løperne og flere andre priser. Jeg gleder meg til å lese mer av henne, kanskje jeg prøver meg på det siste som er oversatt til norsk, Bisarre fortellinger.