Jeg har lest flere bøker av Vidar Sundstøl, og hvor godt jeg har likt/forstått boken, har vært varierende. Derfor kriblet det litt i magen, da jeg så at han har kommet med en ny roman nå i januar. Det skulle ikke mange sidene til, før jeg skjønte at denne er skrevet helt etter mitt hjerte, begeistringen steg etter hvert som jeg leste den alt for korte boken.
Noen få tiår frem i tid: En kollaps i naturen har fått alle trærne til å dø. En gammel mann skriver om moren og slekten hennes som levde i og av skogen, hvis historie lå lagret og lesbar i myrene i form av pollen. Og så skriver han om Yggdrasil, selve livstreet, som en gang bandt hele det norrøne kosmos sammen.
Ved en tidligere skole deles det daglig ut litt vann og noe kjøtt av ukjent opphav. En siste rest av samfunn. Men langsomt tømmes byen for folk og forsyningene minker. Rekker han å skrive ferdig før alle er borte? Vil han klare å komme seg vekk i tide? Og finnes det noe sted igjen å dra?
En hellig lund er en meditasjon over forbindelsene mellom trær og mennesker. Det er også en elegi for en tapt verden -- en verden det ennå er mulig å gjøre noe for.
Jeg påstår at romanen er for kort, fordi jeg nøt tilstanden den satt meg i, men ikke for kort i forhold til hendelsesforløpet og måten den sluttet på. Det var fengslende å følge den gamle mannen som lever alene i en ødelagt verden.
Historien er satt sammen av det mannen foretar seg i nåtid, av livsnødvendige rutiner og en kraftig lengsel etter å få skrevet ferdig teksten han holder på med. Den tidligere millionbyen er nå tømt for støyende folkemasser, her finnes ikke strøm, så ingen nyheter om hva som skjer i verden, når ham. I små drypp utover historien pusles bildet av omstendighetene sammen, den store elven stinker, vannforsyningen er kuttet, vi hører om tider hvor hyppige branner sto for ødeleggelser og den plutselige skogdøden. Vi får ikke vite i klartekst, hva som har skjedd, heller ikke hvem, om noen, som har makten, og hvorfor menneskene på skolen ikke skjønner norsk.
Så revnet natten i et nytt skrik, lengre denne gangen, og enda villere. Huden min trakk seg sammen til et eneste gys, og jeg kom meg på bena, en olding med et lite barns hamrende hjerte Å påstå at jeg løp, ville vært løgn, men inni meg var jeg på vei til mor gjennom skogen mens kvister pisket inn og håndbaker.
Vil blekket i de to siste kulepennene holde, til det han vil skrive? hvor lenge varer batteriet i hodelykten? hvor kommer egentlig kjøttslintrene de får utdelt sammen med vannflasken fra? Når en samtidig hører om at alle løshundene er borte, kan en jo bare undre seg.
En eske med memorabilia, et bilde av ham selv inni et tre, et gammelt teppe og en drøm. Via disse innfallsvinklene, tok Vidar Sundstøl meg med på en reise i tid, som også gikk innover i meg selv. Jeg lar meg berøre av dystopier, det er noe grensesprengende over tanken på at den moderne verden, faktisk kan ta slutt en gang. Hva gjør vi da? hvordan kan livet se ut for et enkeltmenneske som lever videre, under disse ekstreme forholdene?
En hellig lund er skrevet i et poetisk og avrundet språk, som gir meg mange nydelige bilder på netthinnen. Teksten beveger seg som i bølger, frem og tilbake mellom hverdag og minner, noe som bidro til min egen rolige sinnstilstand, da jeg leste. Forlaget kaller romanen "en meditasjon", og det kan jeg si meg helt enig i. - Denne må du lese!