Kari Løvaas debuterte som forfatter i 2013 med boken Den grønne malen. Hun har vært kritiker i en årrekke, før hun i 2020 disputerte med avhandlingen Be for meg også. Jeg har ikke lest noe av det hun har skrevet tidligere, men beskrivelsen av dette essayet vekket min nysgjerrighet.
I Skapelsens sukk og klage reflekterer Kari Løvaas over menneskets selvforståelse som skapt og skapende, og som både mer opphøyd og mer fordervet enn andre skapninger. Bokessayet tar form av et «bestiarium» av omsorgsfulle lesninger og dristige assosiasjonssprang, som omfatter en mengde mytiske og litterære dyr og skikkelser.
I denne første delen av bestiariet befinner vi oss midt i det landskapet der Selma Lagerlöf i sin tid diktet fram en av de mest bevegende skikkelsene i svensk litteratur: Keiseren av Portugalia, en värmlandsk kong Lear. For Løvaas, som har en sønn med Downs syndrom, blir Lagerlöf med sin narrekonge en av flere veivisere i retning av en utopi: et samfunn der menneskedannelse ikke handler om sortering og perfeksjonering, en fortelling om beskyttelse som bygger på tillit, ikke frykt.
I noen kveldstimer denne uken har jeg brynt de små grå på denne boken, og da jeg satt meg ned for å skrive noen ord om den, fant jeg det veldig vanskelig, så jeg begynner med noen stikkord som jeg noterte meg, mens jeg leste:
Når er et menneske mest menneske?
Verdighet
Menneskets reseptivitet for det fysiske miljøet
Mimetisk evne - oppmerksomhetstrening, nådetilstand
Menneskeverd - hva er det som gir mennesket verdi?
Dette er et essay bygget opp rundt litteraturens mange bautaer. I tillegg til "hovedpersonene", Selma Lagerlöf og Shakespeare, nevnes Karin Boye og hennes sci-fi Kallocain og Tarjei Vesaas og Fuglane, for å nevne noen. Det handler mye om språk og hva språket betyr for oss. Spesielt spennende er det å se skapelsesfortellingen tolket av Walter Benjamin.
Det var artig å lese om italieneren Pico della Mirandola, som på 1400-tallet satt ord på det selvfølgelige, at mennesket er det eneste dyret som fødes nakent og ubehjelpelig. Vi er uferdig når vi kommer til verden, med det også formbart, noe som gir oss mulighet for å danne oss selv.
Vi hører om Nietzsche, Cicero, Epikur og Descartes (Jeg tenker, derfor er jeg...) det er nesten ikke en side, uten at en filosof har fått uttale seg. Dette er et fint supplement til alle de litterære henvisningene, men det som er finest i denne boken, er den personlige delen, hvor forfatteren forteller om sin sønn August som har Downs syndrom.
Sammen med alt det historiske som essayet bringer på bordet, hører vi også om prenatal diagnostikk av vår tid. Jeg leser om eutanasiprogrammet som ble satt i gang i Tyskland i 1939 og om Vipeholms-anstalten i Sverige, som sorterte beboernes intelligens. De som havnet i gruppe 0, ble sagt å ikke kunne kjenne smerte, de var som dyr. Tankene rundt dette, blandes sammen med den fine historien om August, og får hjertet mitt til å briste.
Det er August, Keiseren av Portugalien og Kong Lear som binder historien sammen. Jeg fikk en god dose mat til tankene av å lese dette essayet, men når min mann ved to anledninger spurte meg hva boken handler om, ble jeg svar skyldig. En liten smakebit til slutt, som viser hvordan litteratur og filosofi er viktige bærebjelker i denne fine boken:
Vegetasjonens triumf er total. Dette er den siste setningen i den franske forfatteren Michel Houellebecqs roman Kartet og terrenget fra 2010. Hans naturtilstand er ikke Rousseaus paradisiske, snarere Hobbes` falne: jungelen, alles kamp mot alle. Eller mer presist, pessimisten Arthur Schopenhauers ufrie: blinde drifter. For Schopenhauer var overlevelseskampen ren tvang og ufrihet. Hans lengsel etter forløsning var helt klart en lengsel fra disse livsbetingelsene, spisingen, voksingen, drepingen, klekkingen og ynglingen.