Eufori ble kåret til årets beste svenske skjønnlitterære bok i 2021. Allerede i januar var den oversatt til norsk, og jeg følte meg som en vinner da jeg, uten ventetid, fikk tak i den på biblioteket. Boken skildrer poeten og småbarnsmoren Sylvia Plaths tanker og følelser, de siste årene av hennes liv.
I en rasende, bølgende, uregjerlig tekst møter vi Cullheds Sylvia Plath, en av vår tids mest leste poeter: fortvilet, oppspilt, sjalu, men med store vyer. Her beskrives hennes kjærlighet til barna, lengselen etter å kunne skrive og frustrasjonen over ektemannen Ted Hughes, som setter sin egen frihet høyere enn hensynet til familien. Plaths forfatterskap står i skyggen av ektemannens, men den indre monologen avslører at hun er en kunstner av uvanlig kaliber.
Eufori er en roman om skaperkraft, og den viser – nådeløst – hvordan vi mennesker kan være våre kjæres største inspirasjon, men også deres verste fiende. Det er en kraftfull, opprørsk og smertelig roman om balansegangen mellom det å være mor, hustru og kunstner.
Eufori er en roman, selv om den har mange biografiske elementer. Vi kommer tett på Sylvia Plath, med sine nevroser, angst og kjærlighet til mann og barn. Jeg leste hennes selvbiografiske roman Glassklokken, for noen år siden, boken kom ut i 1963, det samme året som Plath tok livet sitt, bare 31 år gammel.
Er du glad i fakta og kronologi, er det greit å innstille seg på å ikke fokusere på dette, når du leser Eufori. I denne romanen er Sylvia Plath gift med dikteren Ted Huges, som i 1984 ble utnevnt til britisk hoff skald. Jeg vet ikke om samlivet til disse to poetene med rett kan kalles poetisk, men Elin Cullheds roman gjør ikke skam på noen av dem.
I denne romanen fokuseres det på Sylvias behov for kjærlighet, at Ted og andre ser henne som noe mer enn det slitne ytre som hun fremstår som. Hun er gravid med sønnen deres når boken starter, de har allerede en liten jente, og begge foreldrene har det kunstnerblodet som krever alenetid.
Jeg antar at Elin Cullhed har god greie på Sylvia Plath, og belegg for de skildringene hun i legger for dagen i Eufori. Mine tanker går til Sylvia, mon tro hva hun hadde tenkt om denne romanen, hun som skrev mye, men bare Glassklokken og diktsamlingen The Colossus ble utgitt før hennes død.
Det er Sylvias mest nedrige tanker og følelser som skrives frem mellom disse permene. Ikke det, jeg forstår henne veldig godt, både hennes sjalusi, og hennes behov for å løsrive seg fra mann og barn. Hun tar andre menneskers hjelpsomhet som en selvfølge, og sånn som jeg lærte henne å kjenne gjennom denne historien, tolker hun alle rundt seg og alt som skjer, som en personlig fornærmelse eller hyllest til seg selv.
Ted hadde virket litt lunken en stund; det begjæret kroppen min alltid hadde vakt hos ham, var i det siste blitt erstattet av taushet, noe fjernt i blikket, som om han så på meg, men ikke registrerte meg, ikke helt lot meg bli en del av det han så. Han måtte ikke bygge noen mur nå, tenkte jeg. Jeg orket ikke murer. Jeg rev dem uansett ned, om jeg så måtte ty til klør. For det kunne bli en blodig krig av Teds murer og mine sylskarpe klør.
Jeg likte Eufori godt, det er ikke vanskelig å se for seg at Sylvia Plath tok livet av seg, ikke lenge etter denne romanen slutter. Selv hadde jeg trodd at selvmordet var romanens avsluttende høydepunkt, men en så lettvint avslutning har ikke Elin Cullhed tydd til. Mine tanker går til juryen av Augustprisen, siden de landet på Eufori som den beste utgivelsen i 2021, et modig valg, kanskje romanen ikke er representativ for hva den jevne svenske leser, men for litteraturinteresserte, er dette en liten godbit.
Juryens begrunnelse:
"I sin litterære fantasi lar Elin Cullhed leseren komme nær det skapende og levende mennesket Sylvia Plath. Ved hjelp av livsbejaende og rasende prosa skildrer boken hvordan et poetisk geni strever i en husmortilværelse der drømmer og desperasjon føder hverandre. Med Eufori tar et forfatterikon sete i vår tid – i tekstens bankende hjerte oppdager også leseren seg selv."