I februar var det 100 år siden den 40 år gamle iren James Joyce, ga ut romanen Ulysses. I likhet med det vi føler i 2022, med pandemien som er over og retur av frihet og muligheter, opplevde menneskene året 1922 på samme måte. De var ferdig med første verdenskrig og spanskesyken, James Joyce hadde under krigen arbeidet med dette store verket, som ble gitt ut på hans førtiårsdag 2 februar dette året.
Det er nesten litt galskap å skulle prøve å gjengi handlingen, i en roman som er tolket opp og i mente, av mennesker som kan så mye mer om denne boken (og om litteratur) enn meg, men for min egen del gjør jeg et forsøk på å skildre den ytre handlingen. Alt det som kommer frem mellom linjene, må du tolke deg frem til selv.
Merk deg datoen; 16 juni 1904, datoen som i Dublin markeres som Bloomsday, er den dagen hele handlingen i Ulysses finner sted (og dagen James Joyce og hans livsledsagerske skal ha hatt sitt første stevnemøte). Det hele begynner med at den unge læreren Stephen Dedalus tidlig en morgen spaserer, sammen med to kompiser inne i et kystfort, før han skal på jobb.
Jødiske Leopold Bloom selger annonser, han er gift og har en datter men brevveksler med sin kjæreste Martha Clifford, under navnet Henry Flower. En begravelsesscene bringer frem tanker om død, selvmord og skam. Han er vegetarianer noe som gledet meg stort, mens hans jødiske opphav er et springbrett for de mange diskusjonene om jøder, som man finner i boken.
Bloom og Stephen er i avisredaksjonen på samme tid, men de støter ikke på hverandre. Vi blir kjent med annonseakkvisitøren Bloom, og avisredaksjonen med dens redaktører, journalister, typografer, og maskinenes klapring i tre fjerdedels takt. Heller ikke på biblioteket treffes disse to hovedpersonene, selv om Stephen er i en høylytt diskusjon om Shakespeares liv og verker.
Visekongens kortesje gjennom byen forener en hel del menneskers tilfeldige sameksistens, når vi får oppleve passiaren dem i mellom, og hver enkeltes opplevelse av begivenheten.
Når Bloom havner i en diskusjon om nasjonalisme på en pub, leser jeg dette kapitlet som reneste ridderromanen (ref. Don Quijote) De diskuterer munn og klovsyke og ikke minst religion, hvor jødene igjen får sitt pass påskrevet.
Hvert kapittel skal ha en sammenheng med Homers Odysseen, og i begynnelsen av boken får vi vite hva dette er. Jeg slo opp et par av dem, for eksempel Naviskaa i kapittel 13. I følge sjette sang av Odysseen, fant hun Odyssevs naken på stranden, og førte ham tilbake til sine foreldres hus hvor han ble godt tatt vare på. Dette kapitlet er skrevet som en roman, og var et av får steder jeg fant lange strekk med sammenheng.
På forhånd hadde jeg lest meg opp om boken, for å få med meg alt som finnes mellom linjene. Kapitlet Solgudens okser, sies å språklig sett, være det mest utfordrende å komme gjennom. Bloom befinner seg på en fødestue, og sammen med Stephen og en gruppe leger og medisinstudenter, diskuterer de høylytt. Jeg hadde nok stålsatt meg, for jeg ble positivt overrasket, og syntes ikke dette kapitlet var det verste å holde tråden i.
Hatet til England blusser opp mot slutten når Bloom og Stephen igjen er på pub og diskuterer nasjonalistiske spørsmål. Her får vi parodier og klisjèer om en annen, men når Bloom legger fram sine tanker om menneskers sameksistens, er det en tydelig stemme som taler.
Da jeg lyttet meg gjennom det nest siste kapitlet, Ithaka som er den Odysseeiske referansen, holdt det på å klikke for meg. Ikke for første gang må jeg innrømme, for det er mange oppramsinger i denne romanen. Kapitlet er en oppsummering, vi har kommet hjem (til Ithaka Odyssevs hjemsted) og her gjennomgås romanen detalj for detalj.
Bloom ender til slutt hjemme i sin egen seng, hos kona Molly. Det er hun som avslutter romanen, en sliten 34 åring som er skuffet over at livet ikke bød på mer enn det hun har fått.
Det var med stor respekt jeg ga meg i kast med denne klassikeren. Siden jeg lyttet meg gjennom boken, var det til stor hjelp å ha lest seg opp litt på sammenhengene og betydningene på forhånd. Boken har stått i hyllen vår i mange år, jeg har trodd at det var en engelsk utgave, og har ikke en gang vurdert å ta den frem, men når jeg nå gjorde det, gikk det opp for meg at det var Olav Angels oversettelse til norsk vi hadde. Den ble brukt flittig gjennom hele lyttingen, jeg har slått opp mange av referansene til Odysseen og hadde stor glede av å lete etter sammenhenger med teksten.
Romanen er preget av hyperrealisme, stream of consciousness teknikken er i utstrakt bruk, men innimellom finnes det passasjer som følger "normale" regler. Det er den indre tankeverden som stort sett bærer frem handlingen, for i perioder klarte jeg ikke å pinne det jeg hørte, fast i noen som helst handling.
På grunn av skildringer av seksualitet ble boken forbudt utgitt i Storbritannia og USA, så den ble først utgitt i Paris. Det skulle gå over ti år før disse landene ikke fant den for utuktig. Jeg var spent på om jeg ville reagere på denne utukten, men det gjorde jeg absolutt ikke.