Trilogien om Nils og Zack: Gutten på passbildet, Tjue, Bildet på baksiden. Jeg hadde ikke lest denne trilogien, da jeg begynte å lese Utfor, men det føltes ikke som at det gjorde noe. Det var novellesamlingen Svarte natta som gjorde at jeg kjente igjen forfatterens navn, da Utfor kom ut nå i vinter, og fikk lyst å lese den.
I "Utfor" følger vi den halvvoksne Nils i det som er hans landskap i Oslo, gjennom de første årene av 1960-tallet. Nils og bestekameraten hans, Zakk, er opptatt av litteratur, politikk og jenter. Gjennom en felles filminteresse blir de kjent med venninnene Nora og Ester.
Samtidig driver stormaktene sitt kjernefysiske balansespill, og faren for utslettelse kjennes overhengende. Ungdommene leser, diskuterer og deltar på møter i Sosgym, men hva hjelper det når hele verden er gått av hengslene?
Historien begynner i 1960, Nils Hå er femten år og konfirmeres. Han er politisk interessert, og befinner seg et godt stykke ut på venstresiden. Skilsmissebarn fantes det nok noen av på denne tiden, men det var vel et tiår senere det ble vanlig. Nils bor med far, stemor og lillesøsteren Monika. Moren bor i København, og han ser henne ikke så ofte.
Det er vennskapet mellom Nils og Zakk, og ikke minst deres forhold til jentene Nora og Ester, som er det samlende punktet i romanen. Vi følger Nils tett i fem år, gjennom sommerleir i Amerika, hytteturer, videregående, oppbrudd og gjenforeninger med jentene, og til slutt er det tid for studier og idèhistorie.
Romanen handler ikke så mye om Oslo, men mer om samfunnet generelt. Vi hører om historiske milepæler, om kunst, film og ikke minst hva som rører seg innen litteraturen. Atomtrusselen er tydelig tilstede i mediebildet, og ikke minst i diskusjonene til ungdommene.
Nils er en følsom ung mann, han lærte litt om seg selv da han var på Camp Rising Sun, på godt og vont, og innrømmer at han er litt redd seg selv. Angsten han kjenner på er med ham gjennom alle disse årene, uten at jeg la mer i det, enn ungdommelig usikkerhet.
I epilogen har vi gått noen år videre fra der handlingen slutter rundt 1965. Her drøftes det sosial ondskap, satt i system og speilet mot en sterk pliktfølelse. Hannah Arendts mye omtalte skildring av det ondes banalitet, og Eichmannsaken, ble også nevnt, og siden jeg har lest denne boken som kom ut i 1963, så spisset jeg ørene.
Espen Haavardsholm gir oss med Utfor en fin skildring av veien inn i voksenlivet, sett på med 60-talls briller. Vi befinner oss i en tid med stor politisk usikkerhet, hvor menneskene diskuterte trusselen fra cubakrise og atomvåpen med stort alvor. Som leser syntes jeg det var kjekt å se nevnt bøker jeg har lest, Fuglane, Moby Dick, Forbrytelse og straff, Mørkets hjerte etc. men henvisningene til litteratur, musikk, film og annet ble mange, og tok form av oppramsing uten noen videre betydning for helheten. Jeg savnet også de kraftfulle litterære gullkornene, som jeg husket fra novellesamlingen hans.
Når det er sagt, jeg ble engasjert nok til at jeg har notert meg titlene i trilogien, og merkelig nok fant jeg bok 1 og 3 på Storytel, bok 2 får jeg låne på biblioteket.