Ilja Leonard Pfeijffer er en av Nederlands mest kjente og allsidige forfattere, han bor i Genova noe også hovedpersonen i denne boken gjør. Det er ikke første boken jeg leser hvor forfatteren låner sitt eget navn til protagonisten, et trekk jeg ikke helt forstår nytten av, men det fungerer her.
Den kjente forfatteren Ilja Leonard Pfeijffer tar inn på det ærverdige, men nedslitte Grand Hotel Europa for å reflektere over hva som gikk galt med Clio, hans livs store kjærlighet.
Slik skrives en vakker historie fram, om intellektuell og kjødelig lidenskap, om reiser til Malta, Portovenere og Venezia, og en spennende jakt etter Caravaggios siste maleri.
Forfatteren blir mer og mer fascinert av mysteriene rundt Grand Hotel Europa og gjestene som bor der – minneverdige karakterer som tilsynelatende stammer fra mer elegante æraer. Men hotellets fremtid er truet av globaliseringen som finner sin vei også hit.
Det første som slo meg da jeg hadde lest litt i denne romanen var at den minner meg om Thomas Manns klassiker Trolldomsfjellet. En mann tar inn på et hotell (eller et sanatorium). Han skal bo der lenge sammen med andre mennesker som også har et utvidet opphold. Beboerne og personalet blir kjent, de har diskusjoner om europeisk identitet, om historie og om hva som truer og preger samfunnet vi lever i.
Historien fortelles fra to vinkler samtidig, hvor den ene handlingen viser årsaken til det som skjer i den andre. Selv om her er en tydelig rød tråd, så fremstår teksten som fragmentarisk, siden mange av refleksjonene har en nær sagt essayistisk fremstilling. Vi hører om italiensk bedriftskultur og får forklart opphavet til det som ble mafiaen. Selv om Clio er opptatt av historie, mener hun at Italia blir kvalt av sin egen fortid.
Det er slik det blir når man har en så rik historie. Den har lett for å sette en på den tanken at man må gjøre ting slik de alltid er blitt gjort. Landet styres av tradisjoner. Du kan ikke endre opp skriften på spaghetti alle vongole. Din nye versjon av spaghetti alle vongole er ganske enkelt gal spaghetti alle vongole. Fornyelse betraktes som en feil. Og som en trussel mot etablerte verdier.
Ilja kommer altså sammen med kunsthistorikeren Clio, en usannsynlig vakker kvinne som har teft for yrket sitt og en god dose eventyrlyst. Hun er på jakt etter et helt spesielt maleri fremstilt av Caravaggio og som forestiller Maria Magdalena. Ilja følger med henne til Venezia når hun får jobb der, men noe skjer mellom dem, noe som vi ikke får nærmere innsyn i.
I nåtid tar Ilja inn på dette hotellet, hvor han får kontakt med hotellsjefen, alle gjestene og Abdul, husets unge picolo, som han har daglige røykepauser med. Abdul liker ikke å snakke om fortiden, han mener det er et dårlig sted, som alle helst burde glemme. Dette er vel kanskje essensen i romanen, at vi må fokusere på fremtiden som vi kan gjøre noe med, å la fortid være fortid.
I lys av at jeg nettopp har lest Murakamis ord om individualisme, var det artig å finne tanker om dette også i Pfeijffers roman. Utgjør individualisme en trussel mot samfunnskontrakten? Her forfektes tanker om at det å legge vekt på betydningen av fellesskap, er en klassisk ingrediens på det retoriske repertoaret til enhver diktator. Dette er jo fristende tanker å lene seg mot, for oss som ikke er så opptatt av tradisjoner.
Det tok meg litt tid å få grep om lesingen, jeg synes det til tider gikk litt trått, og selv om refleksjonene var eksistensielle og aktuelle, ble det litt mange av dem. Intellektuelt sett er dette et overflødighetshorn av vår tids store spørsmål, presentert på en spennende måte. - Anbefales!
I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.