Karin Smirnoff har gjort en fantastisk debut med romanen Jeg dro ned til bror. Dette er den første av tre bøker hvor Jana Kippo er hovedpersonen, og henne gleder jeg meg til å møte igjen. Det var Åslaug på Minbokogmaleblogg som tipset om denne romanen, ett av mange gode tips jeg har fått derfra, takk Åslaug!
Før jeg går ut i drittværet her i Bergen for å sjekke inn på noen stolper, vil jeg dele en smakebit av denne fine boken. Er spent på om mine svenske bokvenner har lest denne trilogien. Ha en fin søndag!
Jeg dro ned til bror er et samtidsdrama fra en ødslig svensk landsbygd. Det handler om livet. Om kjærligheten, volden, det som er vakkert og det som er gått i stykker. Det handler om det aller vanskeligste: tilgivelse. Jana og Bror er tvillinger. Moderen ligger ufør på sykehjemmet etter et slag og faderen er død.
Universet vi blir tatt med til i denne romanen er rått og brutalt. Vi er på landsbygda, og menneskene vi møter bærer på traumatiske minner. Når Jana kommer tilbake for første gang på lenge denne påsken, setter hun følelser i sving hos flere.
Hun og tvillingbroren blir tvunget til å minnes sin barndom, som var av det tøffe slaget. Hun hadde ingen trøst i sin mor, som så gjennom fingrene med farens oppførsel, og patriarken på gården styrte helt etter sitt eget forgodtbefinnende.
Han forventet seg et da capo. Ville se meg svak. Kanskje holde den gråtende kroppen min mot sin og si noen trøstende ord.
Derfor gråt jeg aldri mer. Jeg trodde at sorgtørre øyne ville redde dyrene men faderen var arbeidsond. Tok det ut på dyrene. Fjøset oste av tjoret hat.
Jana får seg ikke til å reise hjem igjen, så hun blir hos broren som sårt trenger henne. Forholdet til naboen John blir også vekket til live, nå når hans kone Maria har gått bort, søker også han trøst i henne.
Det er heftig lesning dette her, Smalonger er et høl, og var ikke bedre før da taterbarn og de med hareskår hadde tøffe oppvekstkår. Alkoholen spiller fremdeles en rolle og er noe Jana må forholde seg til, nå når hun bor litt hos både broren og naboen.
Fattige kår på den svenske landsbygda har du kanskje lest om før, men jeg lover deg, ikke på denne måten. Karin Smirnoff sin prosa er sanselig til tusen, du formelig kjenner barndommens fjøslukt, og erfarer hva den gjør med hovedpersonen. Mors hekleduker som ligger overalt i barndomshjemmet, og de gamle plakatene på pikerommet, vekker også mine minner når jeg leser.
Jeg er glad i kunst når jeg leser romaner, ikke nødvendigvis som et hovedtema, men som her, en rød tråd som binder historien lekent sammen.
Det eneste jeg kunne ønske meg er at Smirnoff fikk orden på tegnsettingen sin. Hun har stor bokstav i begynnelsen av alle de korte setningene sine, og punktum på slutten av setningen, det er alt. Komma, spørsmålstegn og stor bokstav på navnene er helt fraværende, i tillegg er alle egennavn skrevet i ett ord. Dette førte først til irritasjon, så bare til misforståelser som rettet seg når jeg leste setningen på nytt. Sånn jeg ser det oser dette grepet av "virkemiddel", og hva det skal tilføre en allerede glimrende roman, kan jeg ikke skjønne.
Romanen har en tydelig slutt, som henviser mot neste bok Vi dro opp med mor, som jeg skal lese så snart jeg får den fra biblioteket. Dette ga mersmak, det er en perle av en roman, så skal du lese en eneste bok om armod og traurige kår på den svenske landsbygda, må det bli denne!