Dement diamant av Toril Brekke

Er Toril Brekkes navn nytt for deg, vil jeg sterkt anbefale deg trilogien om Agathe: Alle elsket moren din, Kobrahjerte, og Klangen av frihet. Dement diamant, som jeg har lest denne uken er veldig annerledes, men like godt skrevet som det andre jeg har lest av denne forfatteren. Har du opplevd å stange hodet i NAV-veggen, er jeg sikker på at du kommer til å kjenne deg igjen i denne romanen.

Så begynner den eldste å flyte ut, i tankene, i minnene; sammenhenger blir uklare, hun er i ferd med å bli dement.

Dette er blant annet en bok om en datters kamp for at moren skal få offentlig omsorg. Hun hadde ikke forutsett at dette skulle bli noe hun måtte kjempe for, ikke i Norge, ikke i dag. Men det må hun.

Det er også en roman om sterke kvinner. Om levd liv. Om enkelte rystelser, og en god del latter.

Det er noe vemodig over det å lese om familiemedlemmer som nærmer seg slutten på livet. Mange av oss skal gjennom demenståken selv før livet er slutt, og mange vil oppleve at foreldre eller andre en er glad i, får denne utfordringen kastet over seg.

Her møter vi Kitty, hun er selv i sekstiårene og etter å ha vært lærer i mange år, skal hun nå skrive et læreverk i matematikk. Dette har hun fått fri til å gjøre, men det er da det går opp for henne at moren Mai, trenger hjelp. Gjennom første del av boken lærer vi Mai godt å kjenne, siden vi tas med langt tilbake i hennes liv. Det er andre del av boken som er eksplosiv, det er nå Kitty må ta ansvar for sin syke mor, og kontakte myndighetene for hjelp.

Dette er frustrerende og skremmende lesning, jeg har lyst å si at jeg håper at det ikke er sånn det er å være i kontakt med NAV, men jeg "vet" liksom, innerst inne, at dette er virkeligheten. Heldigvis hører vi litt om Kittys liv også, hun har en syk mann og en datter som plutselig trenger dem økonomisk, så det er ikke lite Kitty har å stri med.

        Kitty tok ut dokumentet.
        På den første siden sto det at hun var blitt morens verge, og at hun dermed hadde fullmakt til å ta seg av morens økonomi. Men det var en hake, eller en stjerne, som ba henne snu arket. Og på baksiden sto det at fullmakten ikke gjaldt større økonomiske avgjørelser som salg av leilighet. Slikt måtte det søkes godkjenning for hos Fylkesmannen.
        Hansen snørte seg sammen på Kitty, hun greide ikke puste. Megleren ilte inn til disken og ba om et glass vann. 

Toril Brekke har brukt sin egen erfaring med morens demens, når hun har skrevet denne romanen. Hovedpersonene er noen andre, men gjennom hele boken kommenterer og sammenligner hun karakterene med sin mor og seg selv. Dette fungerer veldig bra, og gjør at vi kommer tett på, samtidig som det ikke føles for privat. 

Det er datterens synsvinkel vi følger, selv om hun er flink å tenke seg til hvordan moren har det, så er det hennes innsats og følelser som leder an historien. Dement diamant er skremmende lesning, innsiktsfull og velskrevet som den er, ga det meg en veldig god leseopplevelse, jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Kanskje noen har merket det, mest sannsynlig ikke, men jeg bruker mindre og mindre tid på å skrive om bøkene jeg leser. Det som tar mest tid, er å skrive gode begrunnelser om bøker jeg har likt dårlig, så det har jeg sluttet med, (selv om Elidas innlegg her om dagen, fikk meg på andre tanker). Bøker jeg har lånt på biblioteket føler jeg heller ikke at jeg "må" skrive om, men når det dukker opp noen perler som Dement diamant, blir formidlingslysten slått på.

Da gjenstår bare leseeksemplarer jeg har bedt om fra forlagene. Forlagene sender gjerne en PDF-fil av nye bøker, de gjør det jo for å promotere boken, men krever intet blogginnlegg. når jeg ber om et anmeldereksemplar føler jeg en forpliktelse til å skrive, så det gjør jeg alltid. Jeg kan skrive hva jeg vil, slakt eller jubel, forlaget styrer ikke hva jeg sier om boken, så min mening er alltid min egen.

Det er ingenting i livet mitt som har forandret seg, som tilsier at jeg ikke har tid til å skrive, men det er dødt i blogglandia, og mangelen på tilbakemeldinger gjør det kjedelig. Det skjedde noe med algoritmene på Google for noen år siden, som gjorde at bokblogginnlegg ikke havnet på første side, samtidig begynte mange bokbloggere å "legge ned". Den harde kjerne som fremdeles skriver og kommenterer hos hverandre, blir mindre og mindre, så jeg setter stor pris på kontakten med gjengen som fremdeles holder på. Bloggen er i august 14 år gammel, og den holder nok koken i noen år til, men dette nye formatet, med innlegg 1-2 ganger i uken, i stedet for hver dag, som var vanlig en periode, vil nok prege den.