Anders Lunde er skribent av yrke, og med denne romanen har han fire bokutgivelser på samvittigheten. Et sted i tiden skriver seg inn sjangeren magisk realisme eller fantasy. Men på tross av sine gåtefulle innslag, er gjenkjennelsen aldri langt unna. For dette er først og fremst en historie om mennesker, om de små og store tingene i livet.
Forlaget om handlingen:
Når et opptog av mennesker brått dukker opp fra ingensteds og vandrer gjennom byer over hele verden uten å ense omgivelsene, går samfunnet inn i en form for krisetilstand. Hvem er de? Hva vil de? Hvor kommer de fra? Dette er spørsmål som preger hverdagen og livene til menneskene i den nye romanen til Anders Lunde. Romanen følger Viljar og familien hans gjennom denne underlige situasjonen et sted i verden på begynnelsen av 1970-tallet.
Samtidig som den store begivenheten inntrer og vedvarer, dukker gamle og vonde minner opp hos dem, i tillegg til nye og merkelige hendelser. Til slutt kommer familiens undertrykte historie til overflaten og vender om på alt, nærmest bokstavelig talt.
Det er ikke tvil om at dette opptoget gjør noe med menneskene, men selv om de blir redd, så får denne horden av mennesker fortsette sin stille vandring.
Hovedpersonen er en liten gutt, og det er med hans øyne vi opplever denne underlige situasjonen. Opptoget kaster ingen skygge der de lydløst vandrer gjennom byen, men på veggen til Viljar dukker det opp en skygge. Han hører også lyder, der det ikke skulle vært lyd, dette og stadig flere hint, bygger opp en nervepirrende stemning.
Romanen handler om redsel, hva skjer med oss når vi blir redd? Samfunnskrisen som det ledes opp til, sammenlignes med krigsutbruddet, og redselen nazistene satt i befolkningen den gang. Jeg hadde dette med i tankene da jeg leste videre, men i denne romanen er trusselen mer subtil, lydløse rop og optiske illusjoner, ga meg en forestilling om parallelle verdener.
Med til historien hører en far som bærer på en stor sorg, og en mor som øyensynlig sørger over, at hun tidlig i livet ga opp alle drømmene sine, for barnet som var på vei.
Moren lener seg mot ham og plasserer hånden på kneet hans.
- Hva er det du sier, Viljar?
- Jeg sier at han må slutte.
- Han? Pappa?
- Ja.
- Men hva skal han slutte med, da?
- Helene, svarer han, høyt og tydelig. - Han må ikke late som om det ikke skjedde.
Det er som en bombe blir sluppet ned i rommet. Brått farer faren opp, stamper over gulvet og stopper foran bokhylla.
Historien vender ikke tilbake til virkeligheten, og jeg må innrømme at plottet ble litt for fantastisk for min smak. Jeg leser gjerne fantasy, dystopier eller sci-fi, men når handlingen er lagt tett opptil virkeligheten, og fremstår som en mix, som mitt hode ikke rår med.
Er du glad i magisk realisme, så er Et sted i tiden en fin bok å lese. Den passer for voksne, men kanskje aller mest for barn/ungdom, med tanke på tematikken og utformingen av historien.
