De mange som har fulgt serien om Harry Hole gjennom de siste bøkene, vet hvorfor han har ambisjoner om å drikke seg i hjel. Serien som startet for 13 bøker siden, i 1997 med Flaggermusmannen, fortsetter i høst med Blodmåne. I mine øyne er dette en av de beste bøkene til nå, en skikkelig slukebok, som du virkelig kan glede deg til.
Harry har reist til Los Angeles for å drikke seg i hjel etter at livet hans er gått i stykker. Langt på vei har han greid det, men ikke helt. Han har hjulpet den eldre filmskuespilleren Lucille unna et narkotikakartell hun skylder én million dollar. Hun har gitt ham husly, selskap og en skreddersydd dress.
I Oslo er to jenter forsvunnet og drept. Én av de mistenkte er en kjent eiendomsbaron. Katrine Bratt vil kontakte landets fremste spesialist på seriemord, men for sjefene i Politiet er et samarbeid med Harry Hole uaktuelt. Den mistenkte eiendomsbaronen vil derimot hyre ham som privatetterforsker. Harry takker nei, men det er før kartellet tar Lucille som gissel. Løser han saken, skal han få en bonus som dekker Lucilles gjeld.
Hjemme i Norge samler Harry et lag bestående av en kokainselgende barndomsvenn, en korrupt politimann og en kreftsyk psykolog. Kartellet har gitt dem ti dager. Klokka tikker, og det er varslet blodmåne over Oslo.
Vi møter Harry Hole på første side, han er en pengelens fyllik, som sitter og snakker med Lucille og skjønner at det finnes noen som har det verre enn ham.
Videre fornyer vi bekjentskapet med Katrine Bratt, nå leder for Voldsavsnittet, enke og mor til Gert på 3 år. Med få setninger frisker Jo Nesbø opp hukommelsen til leseren, med hva som skjedde i privatlivet hennes, samtidig som et plausibelt spørsmål stilles, for Gert ligner unektelig veldig på Harry - eller Hallik som Gert kaller ham.
Hennes kollega heter Sung-min Larsen, adoptert som liten fra Korea og homofil, to karakteristikker som spiller humoren opp noen hakk. Han og Katrine får forsvinningene, og senere drapene på Susanne Andersen og Bertine Bertilsen på bordet, og samarbeider godt, til Harry Hole dukker opp som troll av eske.
Ingen god Holekrim uten skruppelløse journalister, Terry Våge fra Dagbladet og Mona Daa fra VG kommer raskt på banen. Dagbladet rapporterer lynkjapt fra åstedene, så raskt at en lekkasje fra etterforskningsgruppen må tettes.
Det er ikke før eiendomsbaronen Markus Røed introduseres til historien, vi møter en skikkelig slimål. Hans kone gir ham alibi, så han er ikke redd for å bli tatt for drapene, men så lenge han er under etterforsking, taper eiendomsfirmaet hans penger. Han hyrer Harry Hole for å begrense tapene, og showet kan begynne.
Blodmåne er en til de grader velskrevet krim, alt henger sammen, ingen scener er overflødig. Her er korte innledninger, eksakt utmålte doser av romantikk, diskusjoner på politikammeret, og ikke minst, bloddryppende scener, som denne:
Han så ned på henne. Så hvordan leppene hennes beveget seg. Formet ordene. Jeg er elsket. Så løftet han kniven slik at spissen pekte mot halspulsåren, lente seg fremover og la hele sin tyngde over idet han lot knivbladet gli inn. Den varme spruten av blod mot hans iskalde hud fikk ham til å grøsse av velvære og uhygge.
Før vi har nådd slutten, har vi blitt forsøkt lurt med mulige gjerningsmenn, men det er ikke før helt mot slutten at denne åpenbarer seg. Det er ikke en som blir dradd ut av hatten, men en karakter som har vært med hele tiden. Gjerningsmannen har en stemme gjennom hele boken, men jeg så ikke denne komme, så gled deg, og se om du løser gåten ☺
Jeg var i Oslo forrige helg, vi hadde bestilt bord på Lorry og fikk sitte til venstre for inngangsdøren, som er hedersplassen til forfatteren.
