Matias Faldbakken er billedkunstneren som også er forfatter. Har du lest The Hills og Vi er fem, er du litt forberedt på formen historien i Stakkar tar etter hvert.
En gang for ikke lenge siden kom et barn, stakkar, krypende ut fra skogen. Ungen kløv opp grøftekanten og begynte å lunte på måfå bortetter grusveien. Det var et sørgelig skue.
Den ensomme fostergutten Oskar jobber for kost og losji på bruket til Aud og Olav Blum. En dag oppdager Oskar et barn i skogen, en utemmet unge, som han fanger og tar med seg hjem. Ungen lider av veksthemming og er nesten helt uten språk. Men under Oskars forpleining begynner den å utvikle seg i en rasende fart.
Forlag: Oktober
Sider: 184
Utgitt: 2022
Kilde: Reklame/leseeksemplar
Har du for vane å se etter et tydelig tema, når du leser, og gjerne vil skjønne hva forfatteren vil med boken sin, så bør du kanskje legge disse ambisjonene til side. Til det er Faldbakken sin nye roman litt for leken og utforskende. Det er tydelig at han har hatt det gøy når han har skrevet, noe ordvalgene og betraktningene fortellingen er bygget opp av viser.
Handlingen finner sted i moderne tid, først på landsbygda, og senere i storbyen. Det er mye natur i begynnelsen, siden begge hovedpersonene lever tett på skogen. Gutten og jenta finner stadig tilbake til den svære, hule eiken som gir dem begge trøst og kraft.
Oskar er nitten år, han ble reddet fra sine foreldre for syv år siden, og har siden jobbet for maten på gårdsbruket til familien Blum. Til tross for at familien har to tenåringsdøtre, med masse følelser men ingen følsomhet, er Oskar knusende ensom, og kanskje nettopp derfor er det han får øye på vesenet som viser seg i øyekroken en dag han går på veien.
Det skal litt til å få fanget dette vesenet, som viser seg å være et barn, et pikebarn av ukjent alder. Hun får et boso (det er første gang jeg har sett dette ordet på trykk) på Oskars rom, og det blir han som må ta ansvar for å pusle henne sammen. Hun opplever en rekordevolusjon, for med god pleie retter knokler og bein seg ut, og alt som først var deformert på henne, ser ut til å reparere seg selv, samtidig som hun vokser og utvikler seg.
Scenen hvor Oskar bader henne for første gang, heller lunkent vann og såpe på henne gjennom hele natten for å få bort gammel reiving som har vokst inn i huden, er nydelig lesning. Ja, med god omsorg kan det utroligste skje, det vet vi vel alle.
Det er flere skjeve forhold i denne historien, Herr Blum som bare har et lite bruk på Smith-Pedersens hovedgård, stresser fælt med å stå lavere i rang enn ham. Senere i historien møter vi flere som har et anstrengt forhold til enkeltmennesker som de mener har behandlet dem dårlig. Historien spiller også nevenyttige ferdigheter opp mot akademia, på en interessant måte.
Byen er et sted for nervesammenbrudd og usammenhengende oppførsel. Det er hit man drar for å miste seg selv.
Stakkar fortelles av en stemme som med underfundig humor driver historien fremover. Det skjer noe hele tiden, enkelte passasjer føltes litt for uvirkelige i en ellers virkelighetsnær historie. Kanskje det er metaforer her jeg ikke helt greier å plassere?
Boken begynner med "En gang for ikke lenge siden", det kunne like gjerne stått "Det var en gang..." for dette er eventyr på sitt aller beste, med karakterer som lett kunne byttes ut med andre underlige vesener. Det er ikke tvil om at tematikken sirkler rundt utenforskap, ensomhet og det å være annerledes, men det blir aldri sårt og trist. Jeg følte meg litt avstumpet etter endt lesning, siden jeg som lett feller tårer for "underdogen", ikke opplevde fuktige øyne.