Til tross for at Torkil Damhaug er dobbelt Rivertonprisvinner, så er det ikke hans navn som dukker først opp hvis en blir bedt om navn på en krimforfatter. Dette ville Gunnar Staalesen gjøre noe med, da han for en uke siden deltok på en litteraturprat sammen med Ruth Lillegraven i Bergen. Han anbefalte forfatterskapet til Damhaug, og spesielt årets utgivelse Hund uten grav. Selv har jeg lest 5-6 av bøkene til Damhaug, og er allerede fan, men hadde ikke somlet meg til å lese denne nyeste. Det har jeg nå, og støtter Staalesen fult ut i påstanden om at denne boken er krim i ypperste klasse.
Gina Witt, feminist og tv-kjendis, beundres og hates for sitt aktualitetsmagasin på NRK. En episode om overgrep får fatale følger, og kort etter blir den omstridte programlederen funnet drept i søsterens hjem.
Den tidligere stjerneadvokaten Fred Rivers får vite at det var datteren hans Silje som kom hjem og fant den drepte – og at drapet har en uhyggelig likhet med det han for tolv år siden selv ble dømt for. Han blir ikke kvitt tanken på at også Silje kan være i fare.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2022
Sider: 464
Kilde: BookBites
Jeg har gjennom helgen sittet med iPadden i fanget og nilest, for denne historien var det vanskelig å ta pause fra. Plottet er ekstremt godt snekret sammen, for selv om handlingen er lett å følge, så er det sneket inn små fiffige detaljer, som får leseren til å følge ekstremt godt med.
Sjeldent har jeg vært så til de grader engasjert, i å selv ville pønske ut hvem gjerningsmannen er. Mot slutten ble jeg helt koko av å skifte mening hele tiden, samtidig som actionnivået økte betraktelig.
Persongalleriet er overkommelig, karakterene blir skrevet frem ved hjelp av personlighet, ikke utseende, noe som gjør dem lett å huske. Gina Witt oppfører seg som en uovervinnelig journalist, mens hennes psykologsøster, som er mor til Silje og Leon, viser to sider av seg selv i løpet av boken.
Karakterene vi blir presentert for, har det til felles at de alle viser flere sider av seg selv, det er ikke noen pappfigurer vi møter her, men levende mennesker. Dette bidrar til å gjøre historien troverdig, samtidig som det også vipper leseren av pinnen, i jakten på gjerningsmannen.
Tematikken endrer seg også i løpet av boken, så lesingen blir aldri kjedelig. Gjennom 1.betjent Nina Jebsen som vi møter i del 2, tar leseren del i hemmeligheter hun på død og liv må holde for sjefen sin. Dette og flere andre triks fikk meg til å holde pusten, flere ganger mens jeg leste.
Torkil Damhaug har ikke for vane å skrive oppfølgere, men denne gangen kunne jeg tenke meg å høre mer om Nina Jebsen og det som rører seg rundt henne.
Hund uten grav er et sikkert stikk når du skal gi krim i julegave ☺