Begynnelsen på denne romanen overlapper litt med En kvinnes frigjøring, som jeg nettopp hadde avsluttet. Édouard Louis var produktiv i fjor, og nå kommer de tre romanene han skrev ut på norsk, som perler på en snor. Denne romanen starter der debuten Farvel til Eddy Bellegueule slutter, jeg likte egentlig ikke den så godt, men heldigvis satt jeg meg ned med denne. Etter å ha lest denne, gleder jeg meg til å fortsette med Samtale om kunst og politikk.
Forandre seg. Metode handler om Louis ekstreme klassereise, fra mobbet guttunge og underpriviligert tenåring til verdenskjent intellektuell og internasjonal stjerneforfatter, alt før fylte tredve.
Som den første i sin slekt tar Édouard høyere utdanning, og gjør siden et nærmest utenkelig sprang, når han kommer inn på eliteskolen École Normale Supérieure i Paris. På veien dit finner, og senere forkaster han mennesker som hjelper ham opp og fram. Som venninnen Elena og familien hennes. Deres verden av opera, middagsselskaper og litteratursamtaler blir en trygg havn for tenåringen fra Hallencourt, men oppleves for liten og provinsiell når han må komme seg videre.
Nådeløst selvgranskende skriver Édouard Louis om å forandre og gjenskape seg selv, som en hevn mot alt man kommer fra, og for å overleve, om hvor langt man kan nå, og hvor mye det kan koste.
Forfatteren fortsetter å skrive sitt liv, og leseren blir overlatt til å danne seg et bilde av dette livet. Han innrømmer selv at han har et enormt behov for å snakke om fortiden, selv nå når han har skapt seg et liv langt fra oppvekstvillkårene sine.
Disse var preget av sult og vold, fattigdom, død og alkoholisme. De nære relasjonene bygget oppunder skam og rasisme, så Edouard gikk inn for å skape en kursendring, som fikk ham langt vekk fra det skjebnen hadde sendt hans vei.
Han ville oppnå suksess, ikke bare for å få det bedre, men også for å ta hevn over mobberne. Tenk å skrive dette, kanskje er disse mobberne mennesker som ikke leser bøker, det er også mulig at de ikke vil kjenne seg igjen som en av mobberne i bøkene hans. Jeg lurer på om han føler at han har fått sin hevn, kanskje ikke, siden han stadig skriver om dette...
Venninnen Elena og familien hennes gir ham en trygg havn, mens han går på videregående i nærmeste by. Her møter han en ny utfordring i de mange klassemarkørene, som får ham til å stikke seg ut. Han må øve bort aksenten sin, finne opp en ny latter, trene på å holde bestikket rett, ta vare på kroppen sin og kle seg mer borgerlig.
Romanen drøyer ved dette, men etter å ha tilegnet seg en kulturell fortrolighet og det politiske engasjementet er sådd, begynner han å frigjøre seg fra støtten Elena har betydd for ham. Begjæret tar stadig mer plass, og klassereisen blir preget av dette.
Vi hører om Didier som hjalp ham videre, om Philippe, Ludovic og Eric, alle rike menn som han utnytter for å komme videre opp og frem. Historien slutter som den må, siden vi vet hvilken suksess Èdouard Louis har gjort, men det var interessant å lese om hans vei til toppen.
En kan stille spørsmål ved måten han kom dit på, men at han hadde et særdeles dårlig utgangspunkt i livet er helt sikkert. Jeg likte boken, han skriver veldig godt, så jeg gleder meg til fortsettelsen ☺
På bloggen Lesekunst finner du en fin omtale av boken