Lyst selges som "en forfatters selvbiografi", men på forlagets side står det også "en roman i to deler". Da er det bare for leseren å velge da, hvordan en vil lese boken. De som kjenner Tomas Espedals forfatterskap, vet at han ofte skriver om seg selv, men i fjorårets utgivelse er det dannelsesromanen som preger form og innhold.
Lyst er en roman om å lese og skrive. Om glemsel og erindring. Om reiser og kjærlighetsforhold. Om stedets betydning for det å skrive. Om byer. Om skriveår i København. Om å finne de ideelle skrivestedene, arbeidstidene. Om å skrive om natten. Om å skrive for hånd. Om andre forfattere. Om vennskap. Om penger og god og dårlig økonomi.
Hvordan blir man forfatter? Er det mulig å gjøre det å skrive til et yrke? Kan man leve av det? Og hvilket liv blir det?
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Sider: 384
Kilde: Biblioteket
Jeg får bare si det med en gang, jeg er imponert! Mitt litterære forhold til Tomas Espedal har vært av typen elsk/hat, jeg falt helt for Gå og Imot naturen, gikk etter hvert lei, og forsto ikke dette med å bare skrive om seg selv.
Det er en stund siden 2006, og siden jeg liker Annie Ernaux og Edouard Louis, (som også skriver om seg selv) tenkte jeg at jeg skulle gi Espedal en ny sjanse. Takk og pris for det, for denne boken likte jeg veldig godt.
For meg som kjenner Bergen godt, og ofte legger fjellturen via Skytterveien, så er det en fryd å lese om forfatterens oppvekst her. I det nære, ligger gjenkjennelse, men også hans refleksjoner rundt liv og levnet, og ikke minst skrivemåten, gjør inntrykk på meg på en besnærende måte. Som denne avskjeden med en god venn, jeg kjenner formelig det slaget, som ikke traff:
Vi tok avskjed. Han var fremdeles en flott mann, høyreist og veltrent, et skarpt, vakkert ansikt, han var velkledd og forfengelig; jeg kjente ham igjen i det ytre, i det indre var han en fremmed: Vær nå forsiktig med den hasjrøykingen, sa jeg til ham på trappen foran murvillaen, og brått slo han etter meg, et hardt slag mot ansiktet, jeg dukket og unngikk slaget, han slo ut i løse luften og det gjorde meg ondt.
Han skriver om oppveksten sin, men skildringene holdes som et bakgrunnsteppe, for det er veien mot å bli fri, en frihetslengsel han hadde fra tidlig barndom, som preger teksten. Det at boken er skrevet i tredjeperson, anonymiserer og toner ned det selvforherligende, om en kan kalle det det. Klassereisen han foretar er interessant, men absolutt ikke like dramatisk som i eksempelvis Louis` tilfelle. Hans tilnærming til litteraturen og lesingen gjorde desto sterkere inntrykk på meg. Se bare her, en bit av en scene fra da han i ung alder kjøpte Baudelaires dagbøker og prosadikt hos Shakespeare and Company, og satt seg ned for å lese:
...han satt med disse små diktene i prosa på elvebåten ved det faste bordet sitt, under en kinesisk lampe, og leste, det var som små rystelser av gjenkjennelse og innsikt; ja, sa det i ham; sånn er det, ja, akkurat sånn: Berus deg! De fattiges øyne. Invitasjon til en reise. Ensomhet. Det dobbelte værelse.
Romanen er delt inn i to bøker, den første boken har med forfatterdebuten hans i 1988, og slutter da det ti år lange forholdet hans til Eva tar slutt. Jeg var spent på fortsettelsen, og hvorfor boken så ettertrykkelig var delt i to.
Bok to har fått tittelen Lesefrukter, og det er hans lesing gjennom 40 år, som er inspirasjon for betraktningene han gjør seg i denne delen.
Delen innledes, og for så vidt også avsluttes, med noen funderinger rundt navn, Espedal navnet og andre navn. Vi blir tatt med ut i verden, på stadige reiser, hører om viktigheten av de rette skriverommene, enten det er på loftet hjemme, eller på hotellrommet. Han tar leseren med på fyllafester med likesinnede, og på litteraturfestival. Det kommer frem at han skriver for andre som skriver, jaså? tenker jeg litt aggressivt, kulturkjerringene som kjøper bøkene dine da...
Mot slutten av boken kommer han inn på viraken i 2015, som oppsto etter uttalelsen hvor han kalte oss som deltar på alle slags arrangementer, som kulturkjerringer. Jeg er en av dem og jeg er stolt av det! men nå skjønner jeg litt bedre hva Espedal prøvde å få frem. Bok365 har et intervju med forfatteren, som forklarer på en fornøyelig måte, men han provoserer fremdeles.
Han skriver godt den godeste Tomas Espedal, han er belest og det kan en merke i språket og de godt gjennomarbeidede setningene, romanen er bygget opp av. Jeg lot meg imponere, men det kjennes som om det sitter en frekk unge og "poker" meg, klarte han å provosere litt allikevel? Kanskje høye salgstall på denne boken, får jekket ham ned et par hakk, for i følge Bok365 liker han ikkeå ha flere enn 800 lesere ☺
Du trenger ikke være spesielt kjent i Bergen for å like denne boken, jeg anbefaler boken til alle, men spesielt til dere jeg kjenner som skriver, her er det mange kloke refleksjoner å ta med seg.
Tomas Espedal er vinner av Brageprisen 2011. Vinner av Kritikerprisen 2009. Nominert til The International IMPAC Dublin Literary Award 2013. Tre ganger nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Utgitt i 24 land.