Der gresshoppene aldri synger av Stig Holmås

(Erke)bergenseren Stig Holmås debuterte som forfatter i 1969 med diktsamlingen Åtte fra Bergen. Han holdt seg til dikt i ti år før han ga ut sin første novelle. Etter det har han gjort seg bemerket med barne- og ungdomsbøker, dramatikk, sakprosa og et korverk. Selv om Holmås er en kjent skikkelse i Bergen er det ikke mye jeg har lest av ham, men jeg er stolt av å ha vært på åpningsforestillingen på Cornerteateret for 10 år siden, hvor hans stykke Gatens helter, ble det aller første de satt opp. 

Der gresshoppen aldri synger er en gripende beretning om en gutt som blir født døv på 1880-tallet. Vi følger ham og hans nærmeste gjennom flere tiår. Det handler om fordommer, om svik, om urette gjerninger – og om stor, stor kjærlighet.

Det er 15 år siden Stig Holmås ga ut sin forrige roman, så de som har ventet, har sannelig fått vente en stund. Jeg er sikker på at de det gjelder ikke føler de har ventet forgjeves, når de leser årets utgivelse Der gresshoppene aldri synger.

Selv var jeg bergtatt av det jeg leste fra første side, jeg hadde halvveis forventet meg noe tjuaguttaktig med kraftig bergenskoloritt, men det fikk jeg ikke. Vi befinner oss i Nordhordland, og historien starter helt på tampen av 1800-tallet. 

Her blir vi kjent med miljøet i de små bygdene som er avhengig av kystbåter for kommunikasjon med omverdenen. Egentlig blir vi bedre kjent med omgivelsene og skikkene på stedet enn familien romanen handler om, helt til Sigurd blir født. 

Sigurd er den fjerde sønnen i familien Søvik, hvor en driftig far og en kjærlig mor tar hånd om gjengen sin. Til tross for at far har trebein, så er han iherdig og en ressurs for lokalsamfunnet. Sigurd er født døv, og på denne tiden medfører dette skam for familien. Han blir sett på som evneveik og en belastning, men moren og storebroren gjør sitt beste for å gi ham et godt liv. 

Det er ingen som forventer seg noe av Sigurd, storebror Georg skjønner at han ikke er dum, og begynner å lære ham bokstavene, mens mor Ingeborg lar ham styre kulerammen på kramboden deres.

Når mor dør og Georg drar til sjøs blir det vanskelig å være Sigurd, men 10 år gammel får han komme på døveskole i Trondheim, hvor han blir i 8 år.

Det er grusomt å lese om hvor stygg folk kan være mot mennesker som har en utfordring som den Sigurd hadde. Holmås greier med historien sin å få frem sinnelaget til sambygdingene til familien Søvik på en tydelig og troverdig måte. 

Fortsettelsen er ingen solskinnshistorie, ensomheten i det å være døv skildres gjennom hverdagslige hendelser, noe som gjør at leseren kjenner sorgen og savnet langt inn i margen.

Litt intrige bygges det også, når far gifter seg med husholdersken, som er en mannevond kvinne med sterke fordommen mot Sigurds handikap. Enkelte antydninger setter leseren på sporet av hva som vil komme, men i stedet for å male ut scenene, får vi en fin skildring av livet til sjøs, når Georg endelig dukker opp i historien igjen. 

Med sine sterke kulturhistoriske skildringer og knivskarpe betraktninger rundt hvordan det føles å leve med en hørselshemming, vil dette være en av bøkene jeg leser i år, som ikke slipper tankene så lett. 

Denne må du få med deg!