Monika Steinholm debuterte i 2015 med Fuck verden, etter det har hun skrevet flere alvorlige romaner for ungdom, så også fjorårets psykologiske thriller Ikke la de døde komme hit. Årets utgivelse er en krim for voksne, med en historie som vil holde de fleste lesere på pinebenken.
Under en vinterstorm for fem år siden forsvant en kvinne sporløst ute i havgapet. Ett år senere ble hun erklært død. Hva skjedde egentlig med Linnéa?
Oslojenta Ingrid ser frem til ferie under nordlyset med kjæresten Robert, men allerede på ferga over fra fastlandet, blir det tydelig at ikke alle er glade for besøket.
Bygdas frisør, Sunniva, kjenner det gamle sinnet blusse opp da hun ser Ingrid for første gang. Hvorfor må hun komme og rippe opp i alt?
Og Trude, som håpet hun hadde sluppet unna trusselen for fem år siden, og så dukker Robert opp med en som kunne vært dobbeltgjengeren til Linnéa. Hvorfor kan hun ikke bare få være i fred?
Den eneste som gleder seg, er Roberts mor. Endelig er sønnen tilbake, og kanskje kan hun få ham til å bli for godt denne gangen? Hadde bare ikke denne Ingrid vært så lik den fæle svigerdatteren. Det kan umulig være tilfeldig at en gravejournalist fra hovedstaden dukker opp kort tid etter, for å skrive om «Linnéa-saken» …
Vi befinner oss i en øde bygd, på en øy langt nord i landet. Her bor befolkningen tett på naturen og været spiller en stor rolle i hverdagen deres. For et utrent øye ser bygda ut som et idyllisk sted, men under bygderomantikkens slør ulmer det.
Johanna er en journalist fra Aftenposten, som er utsendt fra Oslo for å tilbringe noen uker i bygda, og skrive om den gamle Linnèa-saken. Hun visste ikke hvilket scoop hun kom til å gjøre, da enkemannen etter Linnèa akkurat nå tenker seg hjem til jul, for å presentere sin nye kjæreste for foreldrene.
Historien tar oss med tilbake i tid, til da Robert vokste opp, sammen med flere av karakterene vi møter nå. Hendelser fra denne tiden gir oss et bilde på hvorfor store deler av persongalleriet har blitt som de har blitt. For det er en artig forsamling vi møter her, på godt og vont.
Nede i stua blir hun stående og se på brudebildet av Robert og Linnèa. Sinnet starter i magen og brer seg lynraskt til resten av kroppen, men dette ubehaget er ikke Ingrids feil. Det er den forbannede journalisten som graver i gammelt grums. Marry trodde hun kunne glemme det Linnèa gjorde rett før hun forsvant, konsentrere seg om det positive, men nå plager det henne hvert våkne minutt.
I dette lille lokalsamfunnet møter vi en god del mennesker som har sine svin på skogen. Gjennom besøk, både i Sunnivas frisør, på hennes manns treningssenter og på omsorgssenteret, får leseren en fin oversikt, og mulighet til å bli kjent med det skumle bygdedyret, som vi litt mer urbane bare har lest om.
Mange løgner små er godt bygget opp, og absolutt spennende, men et par tilfeldigheter, var litt for tilfeldig, og noen scener var lite troverdig, i mine øyne. Monika Steinholm skriver i alle bøkene sine, omsorgsfullt om de svake i samfunnet, det gjør hun også i denne kriminalromanen.