I april skal vi i 1001-lesesirkelen leser "En forfatter fra Amerika". Mitt valg falt på Cormac McCarthy, fra Rohde Island, siden jeg elsket Veien, (både romanen og filmen) mens hans nyeste utgivelse Passasjeren, ikke falt i smak. Kanskje du så No country for old men på kino i 2007? En fornøyelig Coen filmatisering som vant fire Oscars, dette er også Cormac McCarthy ☺
Alle de vakre hestene en roman hvor svært forskjellige tradisjoner møtes: 16-årige John Grady Coles historie rommer en kjærlighetsfortelling av nesten klassisk tilsnitt, det er en dannelsesroman og en western. Men fremfor alt minner den oss om hvor skjebnesvanger ungdomstiden er for retningen livet tar.
Alle de vakre hestene er den første boken i Grensetrilogien. Får du lyst å lese de to andre heter de: Over grensen og Byene på høysletten. Jeg fikk i alle fall lyst å fortsette å lese.
Når John Grady Cole mister sin far og dermed tilhørigheten til ranchen han har vokst opp på, legger han ut på en reise. Med seg har han kompisen Lacey Rawlins, de saler hestene og vender nesen mot Mexico.
Åpningsscenene byr på nydelige skisser av landskapet de rir gjennom. Steinete høysletter hvor cyotene uler fra åsene, ruiner av gamle gårdshus og "vraket av en vindmølle som kneler mellom steinene."
De er ikke gamle karene, men underveis dukker det opp en annen kar, Jimmy Blevins som bare er tretten år gammel. Utstyrt med hest og revolver, henger han seg på de to andre, men de skjønner med en gang at det kan bety trøbbel, for selv om han nekter, så frykter de at hesten kan være stjålet.
Romanen er handlingsmettet til tusen, for det er litt av hvert de to/tre guttene kommer opp i. Hestene er den egentlige hovedpersonen her, for flottere skildringer av hester og deres vesen har jeg aldri lest. Om ikke McCarthy har førstehåndskjennskap til hesteoppdrett, så må han ha lest seg skikkelig opp.
Språkføringen bidro til å levendegjøre handlingen, og selve teksten spenner fra det urkomiske, til poesi på sitt aller vakreste. Som her, guttene har drukket på noe litt tvilsom sprit mens de red, nå har de gått av hestene og står og spyr:
De gressende hestene krenget hodene i været. Det var ikke en lyd de hadde hørt før. I den grå skumringen ljomet brekningene som rop fra primitive vesener av en utdøende art sluppet løs i ødemarken. Noe ufullkomment og misdannet som lånte hus i tilværelsens hjerte. En trollsplint i selve nådens øye som en medusa i en høstlig dam.
Like før denne scenen finner de unge Blevins hest vandrende for seg selv:
Hvor ble det av ham?
Hvem vet? Ligger vel bak her et sted tenker jeg.
De red tilbake, Rawlins med den rytterløse hesten etter grimen. Blevins satt midt på veien. Han hadde stadig hatten på. Hoho, sa han da han så dem. Jeg er full som en dupp.
De holdt an hestene og så ned på ham.
Kan du ri eller hva? sa Rawlins.
Driter en bjørn i skogen? Visst faen kan jeg ri. Jeg red jo da jeg falt av.
Jeg er ikke spesielt glad i hester, ei heller cowboyhistorier, men denne romanen falt i smak. Mye flott dialog, fine naturskildringer, god nerve og ikke minst et levende språk hele veien, hva mer kan en ønske seg?