Det var i Klassekampen jeg først leste en omtale av Han Kangs ferskeste oversettelse til norsk, ført i pennen av Janneken Øverland. Jeg som allerede er fan av Han Kang, kunne derfor ikke motstå å lese denne romanen, som lar oss få bli kjent med karakterer litt utenom det vanlige.
I et klasserom i Seoul studerer en ung kvinne læreren som skriver på tavlen. Hun prøver å snakke, men det kommer ingen ord. Læreren dras mot den tause kvinnen, for selv er han i ferd med å miste synet dag for dag.
Snart oppdager de at en dypere smerte binder dem sammen. Den unge kvinnen har i løpet av få måneder mistet både sin mor og foreldreretten til sin ni år gamle sønn, mens læreren kjenner smerten ved å vokse opp mellom Korea og Tyskland, det å bli revet mellom to ulike kulturer og språk.
Leksjoner i gresk forteller historien om to vanlige mennesker brakt sammen i et øyeblikk av uventet intimitet – det falmende lyset hos en mann som mister synet, møter stillheten til en kvinne som har mistet språket.
Han underviser på en språkskole i Seoul. På en forelesning ser han henne, en kvinne som i sine svarte klær synes å ville gjemme seg fra verden. Hun ser ham som en kortvokst mann, hvis brilleglass er uvanlig tykke. De vet ingenting om hverandre, men gjennom de ukentlige leksjonene i gammel-gresk, skal de gjøre seg sine tanker om hverandre.
Leseren blir kjent med dem begge i nåtid, men deres bakgrunn får vi vite litt om, gjennom tilbakeblikk til barndommen. Oppveksten blir skildret i vekslende bolker, hvor han forteller om seg selv, mens hennes historie blir skildret av en ukjent tredjeperson. Begge er traumatisert på sitt vis, og i hennes tilfelle er det en tilbakevendende stumhet fra barndommen, som preger livet hennes.
Det er veldig få navn i denne romanen, men det føles naturlig, for den egentlige tematikken, ligger på et annet plan enn den kjærlighetshistorien dette munner ut i.
Litt flere enn ti personer sitter stille i setene sine i den dårlig opplyste bussen. Det er en gammel og fiendtlig stillhet fylt av utmattelse og oppgitthet.
Språk, kommunikasjon, ensomhet og tilhørighet er stikkord for det som belyses i denne romanen. Det er utrolig vakkert skrevet, flere av avsnittene leste jeg, som om jeg leste dikt, for det fløt så godt og ga gjenklang i meg. Han Kang skriver i korte setninger og med få ord, men scenene som skrives frem blir desto mer slagkraftig av all stillheten som følger med.