Det er en fryd å komme tilbake til Skogli og bygdefolket der. Jeg har som du kanskje skjønner, lest mange av Henriksen sine bøker, blitt rørt til tårer og forferdet om en annen.
Enok og Seth er to brødre fra Skogli som utfyller hverandre på alle områder og er så nære som brødre kan være gjennom hele oppveksten. De deler interesser og har raushet når ting lykkes for den andre. Men hva med når den ene forelsker seg i den andres kjæreste?
Begjær er en av livets store drivkrefter. I barndommen kan den vise seg i misunnelsen av en venns Apache-sykkel. Men livet kan fort bli komplisert når du blir eldre, og når du begjærer noe forbudt, som fører deg på kollisjonskurs med andre.
Markus er en indianer, han tenker i alle fall mye på indianere. Når Apache-sykkelen kommer på moten, er det det han ønsker seg over alt annet. En sånn sykkel har kammeraten Aksel fått av sine rike foreldre, og det gjør vont langt inn i sjelen til Markus, å se ham bekymringsløst cruise rundt på den.
Men det er en ting til han ønsker seg, og det er klassevenninnen Pauline sin oppmerksomhet. Når Aksel får også denne, legger Markus en snedig plan.
Med en far som kjører helikopter i Vietnam og en mor som er søndagsskolelærer i menigheten på Eben Ezer, er det godt å ha bestefar som leser Edward S. Ellis og lærer Markus om indianerne.
Dette er den første novellen, som fremstår som en liten forrett med sine 40 sider. Til tross for størrelsen ble det en mektig leseopplevelse, siden den greier å male et detaljert bilde av en oppvekst og et tankegods, hos en gutt i ungdomsskolealder. Nydelig gjort, som gjorde det fristende å gå rett videre på neste novelle.
Kanoner under roser heter "hovedretten", og det er her vi møter brødrene Enok og Seth. Som i det meste jeg har lest av Levi Henriksen så knyttes historiene løselig til bedehuset Eben Ezer, og her er evangelisten guttenes far. I nåtid er foreldrene deres døde og de er voksne, men det er ikke tvil om at oppveksten deres har blitt preget av miljøet de vokste opp i.
Noe som igjen tok meg tilbake til å sitte skulder mot skulder med broren min på Eben Ezer med blikket ned mens faren vår oppe på plattforma halvveis leviterte under forsøket på å snakke seg selv og resten av menigheten inn i himmelen. Dette som fikk både Seth og meg til aldri igjen å sette våre bein inne på noe bedehus etter at vi kunne bestemme selv.
Novellen er handlingsdrevet, men det er de kraftfulle skildringene av kjærligheten mellom de to, ganske så forskjellige brødrene som driver historien.
Så har vi desserten da, en snerten liten sak hvor forstanderen på Eben Ezer har malt seg inn i ett hjørne. Denne historien er den korteste, og tydeligst bygget opp som en novelle. Levi Henriksens skrivestil greier seg med få ord, for bildene popper lekende lett opp på netthinnen.
Jeg likte alle tre historiene, de er velskrevet til tusen og underfundig og halvmorsomme alle tre.