Da jeg leste Ellen G. Simensen sin debut Tro meg når jeg lyver, for et par år siden, ønsket jeg meg mer. I år kom bok nummer to med Lars Lukassen i hovedrollen, og igjen greide Simensen å "stjele" et døgn av mitt liv. Rammene for denne historien viser konsekvensene av det offentlige donorsystemet som raknet, og ikke minst jakten på identitet.
En junikveld i år 2000 samles en ungdomsgjeng ved et tjern utenfor byen for å feire overgangen til videregående skole. Stemningen er høy, men når morgenen gryr snus gleden. En jente har blitt utsatt for en voldtekt, og hevnen hennes ender i en nådeløs tragedie for de involverte. En hendelse som skal prege dem alle inn i voksenlivet.
16 år senere blir en lege ved en fertilitetsklinikk på Ringerike brutalt myrdet. Etterforsker Lars Lukassen kobles på saken. Politiet forstår raskt at den vil bli utfordrende å løse, og de dras inn i en sak som skal vise seg å ha dype forgreininger i Norges sæddonorsystem og menneskers liv, men også Lukassens egen livshistorie.
Romanens handling strekker seg over 16 år. I begynnelsen følger vi ungdommene som bekymringsløst skal fortsette livene sine, men som opplever flere traumatiske hendelser på en fest. Vi følger deres historie inn i voksenlivet, hvor handlingen elegant fusjoneres med etterforsker Lars Lukassen og hans krimgåte, som vi også har fulgt fra begynnelsen av boken.
Det er en temmelig klam opplevelse å lese denne boken, for den er intens på flere måter. Ugjerningsmannen til Lukassen og teamet hans holdes skjult til det siste, men leseren blir engasjert av spørsmålene rundt donorbarn og anonymiteten til sædgivere.
Historien har flere spenningstopper, og byr på ulike problemstillinger som karakterene har. Hovedpersonen Lars har uløste spørsmål i sin nære familie, både i forholdet til ekskona, samboeren og ikke minst moren sin, når han og datteren finner et innrammet speil inni veggen de pusser opp.
Øynene mine søker innover i mørket, men skoddene foran vinduene hindrer det lille lyset utenfra å trenge inn. Skjelvende tenner jeg mobilen. Lar lyset flakke over veggene før jeg senker det mot gulvet, der jeg tror ringelyden kommer fra. Jeg kjenner meg nummen i beina. Det står en kjellerlem åpen. Jeg puster knapt, for lyden kommer med sikkerhet der nedenfra.
Er du klar for økt puls og svette håndflater, så er det bare til å sette seg ned med Den navnløse arven, da får du det med på kjøpet, i tillegg til en underholdende og skremmende lesestund. - Lykke til!