Malma stasjon av Alex Schulman

Det er to år siden jeg leste Alex Schulmans roman Overleverne, som handler om hans mors alkoholmisbruk. Boken gjorde inntrykk på meg, så da Beathes bibliotek skrev varmt om årets utgivelse, var jeg ikke sen om å skaffe meg boken.

Alle er på vei til Malma stasjon, men ingen av dem vet hvordan skjebnene deres er knyttet sammen, eller at det som skjer på holdeplassen og ved innsjøen, skal forandre livene deres.

Malma stasjon er en besettende fortelling om familiehemmeligheter og urettferdighet som har gått i arv i generasjoner – og jakten på sannheten som kan endre på alt.

Som i Overleverne handler denne romanen også om barn som har det vanskelig. Historien fortelles i flere lag, som brer seg over tre generasjoner, men som skildres på samme tid. 

Jeg brukte litt tid på å bli vant med skrivemåten, men etter et par aha-opplevelser, så føltes det naturlig. Togsymbolikken samsvarer med at historien skrives fremover, og til tross for at det er tre skjebner som skildres, så blir det etter hvert veldig klart, hva det er som foregår, og har foregått.

I starten møter vi Harriet som barn en gang på 70-tallet, befinner seg på perrongen på Malma stasjon, hvor hun venter på sin far, fotografen. Dette er to år etter hun har overhørt den fatale samtalen mellom foreldrene, som er omdreiningspunktet i romanen.

Så møter vi Oskar, som er på perrongen med sin kone. De kommuniserer dårlig, men leseren får høre historien om hvordan de ble kjent, og den er ganske morsom.

                I begynnelsen, da de nettopp hadde møttes, ble hun alltid så drita. De drakk shots mellom rettene, og han måtte støtte henne hjem etterpå, rope unnskyld til folk hun gikk på eller fornærmet, eller holde opp håret hennes når hun spydde mot en lyktestolpe. Nå satt de i stillhet på de samme restaurantene. De gikk hjem, lyden av hælene hennes mot brosteinen. Han hadde ikke noe imot det, kanskje tvert imot. Forholdet hadde endret karakter og blitt modnere. Det var en ro som passet ham. Når Harriet sier at hun vil tilbake til det de en gang var, får han nesten panikk. Han nekter å reise tilbake inn i grenseløsheten.

Når vi blir kjent med Yana er vi i vår tid. Hun sitter på perrongen med fotoalbumet hun mottok da faren hennes var død. De har ikke hatt noen kontakt på ti år, og det er en grunn for det. Yana reflekterer over hvordan et rom kan bli mindre på grunn av reelle eller innbilte følelser, minnes en mor som forsvant, og en far som det var best å passe seg for.

Dette er en roman til å få vont i sjelen av. Vi mennesker er så forskjellig, noen har mye frihetstrang, mens andre vil bare leve et rolig liv i tråd med konvensjonene. I denne velskrevne romanen skildres mellommenneskelige følelser på en usentimental måte, med brilliant innsikt i hva sjelen vår kan bære på av sår og savn. 

Har du lest den? likte du den?