Hundreogtretten av Gøril Emilie Hellen

Hundreogtretten er ikke mitt første møte med Gøril Emilie Hellen. Det er nesten ti år siden jeg leste Portnerboligen og Veien over klippene, og husket dem som lettleste koseromaner. Hundreogtretten er ikke det, dette er en roman med brodd, som til tider tar pusten fra en.

Irene har to bonusbarn og et barn med Peder, som jobber som lege for Leger uten grenser. De lever et travelt, moderne familieliv med dine og mine barn – helt til det yngste barnet brått dør. For den idealistiske legepappaen Peder er organdonasjon det eneste riktige etter det tragiske tapet, noe han overbeviser Irene om. 

Men det er som om Irene ikke får fred til å sørge, som om hun står fast i et slags hvileløst etterpå. Etter hvert tvinges også Peder til å møte seg selv i den moralske og følelsesmessige spagaten de står i.

Min måte å velge og starte lesing av bøker på, gir meg ofte store overraskelser. Fra jeg har valgt og skaffet meg boken, til jeg leser går det gjerne noen uker, hvor jeg leser andre ting. Når jeg så starter lesingen av en bok, leser jeg ikke bakpå boken, eller om den, og i det ligger mulige overraskelser. 

Åpningsscenen i romanen består av små sekvenser som danner bakteppet for handlingen videre. Irene er klar til å reise på hytta, og venter på Peder som er alt for sen. De to sønnene til mannen har blitt avlevert av sin mor, som overrumpler henne med hjemmelaget, mat og drikke. Hennes egen datter er rolig, klager litt over hodepine, men kråner til innimellom. Sondre, den ene av de to guttene til mannen, er en villbass uten like, og en kan jo bare undre seg, om det er foreldrenes skilsmisse som har gjort ham sånn.

Peder dukker opp, uten unnskyldning for forsinkelsen, men litt høy på seg selv fordi han har en så viktig jobb. De kjører på hytten, inntrykket av persongalleriet forsterkes av små hendelser i løpet av kjøreturen og oppholdet på hytten.

I løpet av romanens første del, blir jeg temmelig irritert på, ikke bare den irriterende Sondre, men på Irene som ikke står opp for seg selv, og på selvgode Peder, som alltid vet best, og får Irene til å føle seg kravstor og materialistisk. Jeg begynte ærlig talt å bli litt mettet på dette, og ble egentlig litt lettet da de små hintene om veslejentas uvelhet plutselig forløser handlingen.

Siste del av boken er et mesterstykke, jeg klamret meg til permene og leste med store øyne. Ett år skildres i denne sekvensen, som viser oss krise og sorg, men også, at når tiden er inne, kan det løsne, og alle får det bedre.