Gjentakelsen - en perle av en roman fra Vigdis Hjorth

Denne fikk jeg glede meg til en stund, før det var min tur å låne den på biblioteket. Forventningene var etter hvert blitt temmelig store, siden jeg tidligere har likt det hun skriver veldig godt. I tillegg har jeg vært tilstede ved flere arrangementer hvor Vigdis Hjorth har pratet, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg digger den dama!

Forlaget om handlingen:
Gjentakelsen er en rå og heftig framstilling av ungt liv. En voksen kvinne ser tilbake på seg selv som 16 år gammel jente, hun gransker en sentral hendelse fra oppveksten.

Gjentakelsen handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det fins hemmelighet i familiens hus.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2023
Sider: 144
Kilde: Biblioteket 

Stor forventning kunne gitt ekstra stor fallhøyde, men etter å ha hørt forfatteren fortelle om boken på høstmøtet denne uken, så visste jeg hva tematikken tok for seg.

I likhet med flere andre forfattere, så tar Vigdis Hjorth ofte utgangspunkt i egne opplevelser, når hun skriver. I Gjentakelsen er det en periode i oppveksten som skildres, tiden i rekkehus, før familien flyttet til den flotte villaen i Holmenkollåsen. 

Fra Arv og miljø kjenner jeg familiekonstellasjonen ganske godt, det å bli tatt med tilbake inn i familiens indre, på et mye tidligere stadium i "Bergljots" liv er nesten litt skummelt. Her er hun en uskyldig 16 år gammel jente, som voktes strengt av sin nervøse mor, som kontrollerer hvert steg hun tar. 

Jenta, som i denne romanen er navnløs, lærer seg fort å omgå morens falkeblikk, men det at hun kommer seg ut med vennene sine, setter preg på hvordan hun ser på seg selv. 

Mor og far og de små søstrene spiste frokost i fred og jeg ville ikke ødelegge. Tok på meg treningsklær, gikk ut i gangen, ropte inn i kjøkkenet at jeg skulle løpe til Ullevålseter med Unni. De lot meg gå. Antagelig pusta de letta ut.

Romanen har mange morsomme scener, og litt å nikke gjenkjennende til for alle og en hver, som har vært 16. Historien er av en sånn karakter at den fikk meg til å puste inn når vi hørte om jentas utfordringer med moren. Du aner hele tiden hva som kan komme til å skje, mens maktmisbruket den kontrollerende moren utøver, får en til å riste på hodet, og fnyse ut all luften igjen.

Dette er rett og slett nydelig lesning, historien er velskrevet i et korthugd språk, og sidene har så mye luft at det er en fryd for øyet. I sluttfasen rundes det av på elegant vis, med et "tilbakepek" som kan ta pusten fra hvem som helst.

Denne må du lese⚅