Jørgen Brekke er ikke et nytt navn for meg, jeg talte fem bøker i alt, da jeg så etter. I tillegg til serien om Odd Singsaker, og de to bøkene om Helene Paus, så har han skrevet historiske romaner og bidratt til lettlestserien om de ti bud med Andre guder. Nattens bok er frittstående krim, som noen benevner som en psykologisk thriller.
.jpg)
Elisabet er tilfreds med familielivet. Hun er et hverdagsmenneske, og det viktigste er uansett at hun vet at hun kan stole på ektemannen Jakob.
En dag dukker den gåtefulle Sofie opp hjemme i leiligheten til Jakob og Elisabet og presenterer seg som Jakobs lillesøster. Jakob og Elisabet har bodd under samme tak i femten år, de har fått to barn sammen, men Elisabet har aldri fått vite at Jakob har en søster. Det skal snart vise seg at det er langt mer hun ikke har fått vite.
Sofies inntog er begynnelsen på en kjede fatale hendelser som får Elisabets verden til å rakne. Hun må revurdere alt hun har trodd om Jakob, om sin nærmeste familie og om sin egen virkelighet. Snart forstår hun at jakten på sannheten kan komme til å koste mye, den kan koste henne livet.
Hvis dette skulle være en psykologisk thriller, så er den litt utenom det vanlige. Her er det ikke sånn at uhyggen sakte men sikkert kryper innpå hovedpersonen, og at leseren skal finne ut hvem det er som legger igjen skremmende spor.
Elisabeth jobber i et forlag. Hun er redaktør for en serie bøker, hvor forfatteren er ukjent. Dette lille mysteriet ligger og lurer gjennom hele boken. Mye av handlingen er knyttet opp til litteratur, forlagsvirksomhet og det skrevne ord generelt, noe som ga et pluss i min bok.
Dårlige familieforhold er rammen rundt historien, det dukker opp elskerinner, venner og uvenner fra alle kanter, samtidig som møter skjer på kryss av de naturlige relasjonene. Det er et lite miljø vi er i, for de fleste karakterene har noe med hverandre å gjøre, på overraskende vis. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men det jeg kan si er at en sinnsyk vinsamling, en flaske arsenikk og en antikk dolk, har sentrale roller i handlingen.
Skrivestilen i denne boken er spesiell, for det hoppes mye frem og tilbake i tid. Ting skjer, like etter får vi foranledningen til hendelsen. Jeg var forvirret mange ganger, og innimellom brukte jeg mye energi på å holde tråden. Historien føltes litt "lettvint", noen blir drept og på neste side er hen levende igjen, ref. hoppingen.
Barna som er med, både Elisabeth og Jakobs to barn og Stickans datter Vilde, blir nevn og glemt. Ingen sørger da en sentral karakter blir drept, og alt for få stiller spørsmål ved angrepet på en annen.
Følelsen av å lese et "inn og ut av dører-drama" hang ved meg da jeg leste, og jeg fant handlingen mer heseblesende enn spennende. Når det er sagt, jeg digget løsningen på hvem det var, som var forfatteren av manuset som Elisabeth jobbet med. Selv om plottet var genialt på et vis, så var det ikke bare politietterforsker Karen Krogstad som klødde seg i hodet, når saken/boken gikk mot slutten.
Min litt forvirrede leseopplevelse svarer til ⚃ på terningen, men les gjerne omtalene til Hverdagsnett, Henningbokhylle, Minbokogmaleblogg og Krimlitteratur, de er flere hakk mer fornøyd enn det jeg var, så det er verdt å ta en titt ☺