Den prisbelønnede og kritikerroste forfatteren Arnaldur Indridason har en lang rekke bøker på samvittigheten. De er fordelt på flere serier, blant annet den om Erlendur Sveinsson, som jeg likte godt. Forfatteren har blitt eldre og det har også hovedpersonen i den nyeste serien. Mur av taushet er den fjerde boken i serien om den pensjonerte etterforskeren Konràd, som fyller tiden med å grave i sin egen historie, og andre gamle saker.
En brutal hemmelighet er murt inn i en kjellervegg i et steinhus i Reykjavik, som har ligget begravd der i flere tiår. Den pensjonerte politibetjenten Konràđ vil til bunns i hva som skjedde den gangen. Men politiet retter isteden søkelyset mot Konràđ:
Hvorfor fortalte han ikke sannheten om hendelsene den dagen hans egen far ble drept? Og hva mer har han tiet om i alle disse årene?
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2020/på norsk 2023
Sider: 312
Kilde: Lånt på biblioteket
Denne serien som nå teller fire bøker, er av det litt dystre slaget. Handlingen er saktegående, men plottet er finurlig og måten forfatteren blander nåtid og fortid, gjør at leseren må følge godt med.
Før jeg leste denne lyttet jeg meg gjennom Den tause moren, så Konrad og hans historie hadde jeg fått et godt grep om. I årets utgivelse er Konrads fortid vel så spennende å følge med på, som mysteriet som utgjør den røde tråden i denne kriminalromanen. Jeg kaller det en roman, for selv om Konrad jakter på noen sannheter, er det lite etterforsking å spore her.
Historien begynner i 1979 hvor synske Eyglo, er på besøk til en kvinne som synes det er dårlige vibrasjoner i huset sitt. Hun kunne ikke hjelpe kvinnen, men noterte seg at huset en måned senere ble lagt ut for salg. Førti år senere faller den nåværende eieren av huset over tørkesnorene, når han skal skifte lyspære i kjelleren. I fallet river han ut deler av murveggen som snorene er festet i, og får seg et skikkelig sjokk.
Konrad bruker tiden sin på å finne ut mer om farens liv, og ikke minst det uoppklarte drapet på ham, for mange år siden. Han kjenner Eyglo fra før, for fedrene deres drev en utstrakt svindlervirksomhet, da han og Eyglo vokste opp.
Handlingen har en alvorlig undertone, og belyser et samfunnsproblem som for meg er helt uforståelig, barnemisbruk og vold i nære relasjoner. Det er Elisa som er den skadelidende her, med en mann som har isolert sin kone fra andre, og til stadighet banker henne. Når han blir tatt i å smyge seg inn på soverommet til deres 8 år gamle datter, tar Elisa affære. Hun sender datteren på landet til familien, og moter seg opp for å kreve skilsmisse fra mannen.
- Jeg ville ikke sovet her i natt hvis jeg var deg, sa Elisa høyere.
- Truer du meg, ditt helvete?! Kommer du med satans trusler?
- Det er kanskje tryggere for deg, sa hun. - Det ligger en kniv under madrassen min der oppe. Du kan sjekke det. Jeg føler meg trygg med å ha den der. Det er kniver i kjøkkenskuffene. Kniver i kjelleren. Kanskje jeg har gjemt kniver over hele huset.
Mannen betraktet henne taust, men løp så opp trappene og inn på rommet deres, og kom ned igjen like etterpå med filetkniven i hånden.
I en sekundærhandling møter vi tre menn, som gjør innbrudd i et av de finere husene i nabolaget. Legen som er skadelidende, velger å ikke anmelde innbruddet, og grunnen til det merker de tre mennene snart.
Liker du å lese krimromaner som har en god dose stemning, så er dette noe for deg. Handlingen hopper litt frem og tilbake i tid, men den er lett å følge. Spenningskurven er ikke spesielt høy, men jevnt stigende etter hvert som historien fortelles.
Arnaldur Indridason har gode karakterer, og plottet er spekket med frampek og vendepunkter, som gjør historien interessant å følge. Her får leseren historiefortelling på sitt beste, med en slutt, som lover enda en bok i serien - det kan jeg like ⚄