Tenk at Jon Fosse "vant" Nobelprisen i litteratur i år! Det er jo helt fantastisk, haugesunderen som vokste opp i Strandebarm. Mannen som ikke liker å flotte seg i beste sendetid, men har skrevet seg inn i hjertene til mang en leser. Jon Fosse har gitt ut i overkant av sytti verk, fordelt på mange sjangere. Jeg har lest en del av ham, og sett flere av hans oppsetninger på teater, men etter denne glade nyheten var jeg klar for å tette noen hull, og fylle ørene mine med noen av hans utgivelser på Storytel.
Liv er 20 år og bur i ei toromsleilegheit med sin eittårige son. Ho skal berre kaste boset, men døra smekkar att bak henne, og inne i leilegheita er den vesle sonen hennar heilt åleine. Den unge mora er hjelpelaus, mentalt forvirra og ute av stand til å løyse vansken med den stengde døra.
Tanken på ungen, ungen som skrik, ungen som søv, ungen åleine i senga, kvernar i hovudet hennar. Samstundes med denne marerittaktige historia rullar historia om fortida hennar opp.
Jon Fosse debuterte som forfatter i 1983 med romanen Raudt, svart. Boken jeg åpnet lesefesten min med er "den vanskelige andreboken", og etter å ha lest den ble jeg ikke mindre nysgjerrig på hvordan debutromanen hans er.
Stengd gitar er like klaustrofobisk som den kan virke som, ut i fra forlagets introduksjon. Jeg ble overrasket over at Fosses stil tydelig kan gjenkjennes, allerede så tidlig i forfatterskapet, jeg kjenner igjen den repeterende stilen fra det jeg allerede har lest av ham.
Handlingen favner over mye av Livs liv, og mens ungen skrik og skrik hører vi om oppvekst, familien, broren som kommer og ser etter henne, og om faren til ungen.
Tre dagar ein sommar utspeler det seg ei trekanthistorie mellom eg-personen, barndomskameraten Knut og kona til Knut. Naustet er spennande som ein kriminalroman, skriven i ein repeterande, suggererande stil. Romanen handlar om vennskap, kjærleik, sjalusi og død. Boka er ein av dei sentrale romanane til Jon Fosse, og opningsreplikken har vorte ein klassikar: «Eg går ikkje ut lenger, ei uro er kommen over meg, og eg går ikkje ut.»
Naustet var den fjerde utgivelsen til Jon Fosse, og den som gjorde at det norske publikumet fikk øynene opp for hans forfatterskap.
Det er et knapt persongalleri vi blir presentert for i denne romanen, men flere trengs det ikke for å lage et indre drama av dimensjoner. Den gjentagende stilen til Jon Fosse gjør at en stakkars lytter kan bli kokko i hodet av mindre, men handlingen er ikke vanskelig å følge. Det er også lett å sette seg inn i sjalusien som utspiller seg mellom to menn som knapt nok snakker sammen.
Eit barn, som skal heite Johannes og bli fiskar, blir fødd. Ein gammal mann, som heiter Johannes og har vore fiskar, døyr.
Mellom dei to ytterpunkta i eit menneskeliv, fødsel og død, spenner denne konsentrert komponerte romanen seg ut i stort format. Johannes' liv er formidla ved dei to punkta, i eit språk som skriv seg inn mot inngangen og utgangen av livet.
Av disse tre bøkene var det begynnelsen på denne som fenget meg mest. Både fødselen til lille Johannes og morgenen til Johannes den eldre var fengslende å lytte til.
Fødselen til Johannes den yngste gir en dimensjon til farfaren med samme navn, som dør samtidig. Vi får små broker av hans historie, og en fin skildring av hvordan det kan oppleves å være død. Ikke minst datterens opplevelse av farens dødsøyeblikk er varmt skildret.
For meg ble denne gjennomlyttingen en fin måte å hedre Nobelprisvinneren 2023 Jon Fosse. Hans forfatterskap har alltid utfordret meg, men også pirket frem et ønske om å forstå, så jeg har aldri "gitt opp", selv om skrivemåten fremdeles provoserer for mye til at jeg kan si at jeg nyter denne prosaen.
Andre bøker jeg har lest av Jon Fosse: Det andre namnet, Eg er ein annan, Eit nytt namn, Kvitleik og Nokon kjem til å kome.