Jeg har lest mange av Vidar Sundstøl sine bøker, både romaner og krim, men Dag fra natt er den desidert fineste av tekstene hans jeg har lest.
Hvor lenge varer en natt?
En mann oppsøker barndomshjemmet sitt etter morens bortgang. I et av rommene finner han en stor billedvev. Moren var en ivrig vever, men dette bildet har han aldri sett før. Motivene er fra Draumkvedet, middelalderdiktet om Olav Åsteson som sovnet på juleaften og våknet først etter tretten døgn.
Mannen er fortsatt preget av stor sorg etter en tragedie som rammet det samme huset tretti år tidligere. Kan veven om Draumkvedet ha noe med dette å gjøre?
Forlag: Tiden
Utgitt: 2024
Sider: 100
Kilde: PDF fra forlaget
En middelaldrende forfatter som ikke har skrevet på veldig lenge, mister sin mor. Han har ikke vært i barndomshjemmet på over tjue år, siden den gang en fatal ulykke rammet familien.
Det er en måned siden de kastet jord på kistelokket til mor, og den eneste sønnen er tilbake i huset, som rommer masse gleder, men også en stor sorg. En storm truer med å gjøre returen vanskelig, men han tar seg tid til å kjenne på følelsene som flommer, når han er i huset.
Huset lager lyder som kroppen hans automatisk kjenner igjen. Minnene strømmer på og han kjenner hvordan de døde er alle steder og ingen steder, tiden har stoppet opp, og huset venter.
Begynnelsen på denne korte romanen minner meg svakt om en spøkelseshistorie, men den fornemmelsen forsvinner når alvoret viser seg, og vi får et lite mysterium å nøste opp i.
For det er det billedveven av Draumkvedet er, noe som trenger å studeres og grunnes over. Sammen med søsteren Dagny finner de ut omtrent når moren må ha vevet det, men pakket det vekk frem til like før hun skulle dø. Hva ville hun vise med dette?
Tre romaner som han skrev etter den uhellsvangre hendelsen, står i morens bokhylle. De to har aldri snakket om disse bøkene, noe søsteren ikke synes er greit:
Du ringte henne jo ikke en gang.
Det er ikke sant.
På bursdager, ja. Og morsdagen. Men herregud, du var jo gullgutten hennes. Det vet du vel? Og du sluttet ikke å være det heller, selv om du aldri kom. Tenk hva det hadde betydd for henne å få diskutere bøkene dine med deg. Hun som var så kunstnerisk av seg. Hun sa at de var som sollyset midtvinters. Smale sprekker av lys i et mørke som truer med å sluke hele verden. Og derfor gammeldagse. Akkurat det sa hun.
Dette er en lavmælt liten roman, om sorg og savn, og om å stå knust tilbake, når det som ikke skal skje, skjer. Historien er egentlig ikke sentimental, ei heller en tåreperse, men en nydelig skrevet fortelling til å pakke seg inn i, en mørk januarkveld.
Språkføring og skriveteknikk er tilpasset tematikken så lesingen flyter så lett at en ikke trenger å tenke på noe annet, enn å lytte til den elegant fortalte historien. Hundre sider er ikke lange tiden å fange leseren på, men Sundstøl greier det. Jeg nøt den gåtefulle stilen, og klarer ikke sette fingeren på noe som helst, som ikke er som det skal være.
Denne må du få med deg⚅